Apostolisk nytestamentlig dåp gjennom historien, del 3

Augustin fører arven fra Cyprian videre. I sitt hovedverk om Guds stat fremmer han den lære at det er bare i kirken man kan få syndernes forlatelse og da gjennom dåpen. Augustin kaller dåpen for "gjenfødelsens sakrament". Etter hvert kommer også skikken med faddere. Leo den store, biskop i Rom (440-561), mente at foreldrene kunne være faddere ved dåpen. Dette utvides senere til også å gjelde andre. Barnedåpen får nå mer og mer fotfeste, men fortsatt døper enkelte mennesker som kommer til tro. Dette får keiser Theodosios II til å forby det de nå kaller gjendåp under trusel om dødsstraff. Dermed starter en forfølgelse mot de som vil fastholde det nytestamentlige synet på dåpen, en forfølgelse som har vedvart opp til vår egen tid. Helt fram til det femte århundre ble både barn og voksne døpt. Etter denne tiden ble barnedåpen mer eller mindre enerådende, selv om det gjennom hele kirkens historie har vært grupper som har utført troende dåp.

Frem til 1311, altså i mer enn 1200 år foregikk dåpen med full neddykkelse. Det er pave Clemens V som på et kirkemøte dette året i Ravenna i Italia tillater at bestenkelse kan benyttes. Nå var ikke tanken om bestenkelse ny, da flere har nevnt denne muligheten i sine skrifter, men det er først med pave Clemens V at dette blir en kirkeskikk.

Vi ser i perioden fra keiser Konstantin og frem til pave Clemens V at man mer og mer forlater det nytestamentlige menighetssynet og blir en verdsliggjort statskirke. Man begynner å snakke om "kristne land", og det ble mer og mer naturlig å døpe barn for derigjennom å øve innflytelse på de nye generasjonene som vokser opp. Dåpen får dermed en mer og mer politisk betydning, hvor det er mulig å kunne kontrollere befolkningen.

Teologen og pastoren Johannes Warns som jeg siterte i den første artikkelen i denne serien sier dette om utviklingen fra aposteltiden:

"En objektiv historisk undersøkelse vil alltid vise at barnedåpen ikke er apostolisk, men at den først ble praktisert i løpet av det tredje århundret, og først i det sjette århundre begynte den å råde grunnen."

Med den kristne tro omgjort til kristendom som blir statsreligion ble alle andre som mente noe annet enn det staten godkjente, betraktet som heretikere, altså vranglærere. I Vest betydde dette i praksis avvikelse fra Romerkirkens tro. Allerede Augustin oppfordret staten til å gripe inn mot heretikerne eller det som også kalles kjetterne.

Den første lov som setter de som nå kalles gjendøpere utenfor er fra 377. Keiser Valentinian II, Theodosios if Arcadios gjentok med sterkere ord år 391 at den som vanhelliget den hellige dåp (les barnedåpen) skulle ekskluderes fra det menneskelige samfunn. Keiser Theodosios (408-450) utstedte ikke mindre enn 60 lover mot kjettere og gjendøpere!

Jeg vil anbefale å lese Ulf Magne Løvdahls bok "Den frie menighetens historie", som på en kortfattet måte tar for seg de ulike menighetene som ikke var en del av den "offisielle kirken". Plassen her på bloggen gir ingen mulighet til å ta dette mer nøye opp. Men, som jeg har vært inne på flere ganger på denne bloggen, er den forfølgelsen som skulle ramme de som sto for troendes dåp på 1300-1500 tallet et av de aller mørkeste kapitler i menighetens historie. Romerkirken, sammen med lutheranerne og de reformerte kirker, har blod på sine hender. Titusener ble drept på den mest bestialske måte, ved henging, grov mishandling, drukning og brenning på bål. Det gjaldt kvinner, menn og barn. Dette kommer jeg til å berøre i min kommende bok om anabaptistenes historie.