Bønne-Hyde dro himmelen ned

Jeg har fortalt om John Hyde, eller Bønne-Hyde, som han også ble kalt, på bloggen ved ulike anledninger. I går leste jeg noe om ham som gjorde et sterkt inntrykk på meg:

Det fortelles om en presbyteriansk misjonskonferanse i Ludhiana i Punjab, hvor John Hyde bodde. Dette var en årlig begivenhet. En mann ved navn J. Pengwern Jones, som var pastor i Welsh Presbyterian Mission, hadde fått en forespørsel om å fortelle fra vekkelsen som dengang pågikk i Khassiafjellene. Pastor Pengwern Jones hadde reist fra Allahabad til Ludhiana og hadde nådd fram tidlig om morgenen. Han satte seg til bords med de andre konferansedeltagerne, og ble presentert for Mr Hyde. Alt denne sa var: "Jeg vil gjerne snakke med deg, jeg kan vente på dem ved døren."

Vi lar Pengwern Jones fortelle:

"Der ventet han på meg, og hans første ord var: 'Kom bli med meg til bønnerommet, vi trenger dem der.' Jeg vet ikke om det var en ordre eller en anmodning, men jeg følte at jeg måtte gå med ham. Jeg fortalte ham at jeg hadde reist hele natten, at jeg var trett og at jeg skulle tale klokken fire. Men jeg gikk med ham. Det var fem-seks mennesker der fra før. Hyde falt på sitt ansikt for Herren. Jeg knelte ned, og en underlig følelse kom over meg. Det var flere som ba. Så bad Hyde. Jeg husker ikke så mye av hva som foregikk, men jeg vet at jeg var i den levende Guds nærvær. Og nå hadde jeg slett ikke lyst til å gå noe sted. Jeg var kommet til en helt ny verden, og ville bli der!

Vi gikk inn i dette rommet omtrent klokka åtte om morgenen. Flere kom og gikk., men Hyde lå med ansiktet mot gulvet hele tiden og ledet i bønn flere ganger.Måltidene glemte jeg helt av. All min følelse av tretthet var forsvunnet. Jeg tenkte heller ikke på at jeg skulle tale. Ved fire tiden reiste Hyde seg. Jeg oppdaget at vi to var igjen alene. 'Du skal tale klokken fire,' sa han, 'nå skal jeg ta deg med til et sted hvor du kan få en kopp tea.' Jeg svarte at han også trengte en forfriskning, men han svarte: 'Jeg skal intet ha.' Etter å ha drukket teen, sa Hyde: 'Kom tilbake til bønnerommet, slik at vi kan få takket Gud. Jeg går tilbake til bønnerommet for å be for deg. Det er mitt arbeid.'

Det gikk en underlig følelse av elektrisitet gjennom meg. Det var så lett å tale. Hva jeg sa, husker jeg ikke. Før møtet var over, måtte den indiske tolken min trekke seg tilbake. Han var overveldet av sine følelser og gjennomrystet av Guds Ånd. Jeg måtte få en annen tolk. Jeg vet at Herren talte den kvelden.

Da forstod jeg bønnens makt. Hvor ofte har jeg ikke lest om velsignelse som svar på bønn, men den kvelden gikk det opp for meg i sin fulle styrke hva bønn er. Det var et av de mest forunderlige møter jeg har vært med på. Og jeg vet at det var den bedende mannen som ba i kulissene, og som nedkalte velsignelsen over meg.

Etter møtet gikk jeg tilbake til bønnerommet for å takke Gud. Hyde spurte ikke hvordan det hadde vært. Han visste det. Vi priste virkelig Herren for det Han hadde gjort denne kvelden."