Hvordan vi fikk vårt Nye testamente

Det pågår en interessant meningsutveksling annet sted på bloggen om Skriftens kanon. En av Norges fremste eksperter på den tidlige kirkens historie, professor dr. theol Oskar Skarsaune (bildet), har skrevet en særdeles interessant artikkel om Det nye testamentes tekst og kanon. Teksten er så vidt jeg har brakt på det rene skrevet i forbindelse med Det Norske Bibelselskaps nye reviderte oversettelse av Det nye testamente. Fordi temaet er så interessant og viktig for vår forståelse av Den Hellige Skrifts betydning, gjengir jeg artikkelen her. La deg ikke avskrekke av lengden. Dette er nyttig lærdom:

Ordet kánon er et lånord på gresk, det kommer opprinnelig fra de semittiske språkene. Den opprinnelige betydningen er: et stivt sivrør. Et slikt kunne man blant annet bruke som målestokk og linjal. Fra denne konkrete betydningen kommer den mer overførte: målestokk, rettesnor, norm.

Når man allerede i oldkirken omtalte Det nye testamentes bøker som kanoniske, betydde dette at de fremfor andre bøker var autoritative og retningsgivende. Dette ga seg konkret det utslag at man satte dem på linje med de gammeltestamentlige bøkene, som både jøder og kristne i utgangspunktet regnet som Guds eget ord.

Det var denne status kanoniseringsprosessen handlet om. Den handlet ikke om hvilke bøker man kunne lese, og hvilke ikke. Den handlet heller ikke om hvilke bøker som skulle tas vare på, og hvilke som skulle ødelegges. Bøker i oldtiden var laget av skjørt materiale. Problemet var å bevare bøker gjennom stadig nye avskrifter, ikke å bli kvitt uønskede bøker. Det siste sørget naturen selv for, dersom avskrivningsprosessen stanset opp.

Så godt som alle bøker fra oldtiden som er bevart – unntatt Dødehavsrullene – er bevart fordi kirkelige avskrivere fant dem verdt å ta vare på: Platons dialoger, de greske tragediene, de antikke medisinernes bøker, filosofiske håndbøker, romerske historikere, osv.

Kanoniseringsprosessen handlet om noe annet. Den handlet om hvilke nye bøker som skulle få status på linje med de gamle hellige bøkene, de som utgjorde Skriften, jødenes bibel. At noen skulle våge å føye nye bøker til den gamle samlingen ville vært utenkelig, om det ikke var for den overbevisning som i begynnelsen av Hebreerbrevet beskrives slik: I tidligere tider talte Gud til fedrene våre gjennom profetene (Det gamle testamente), nå har han talt til oss ved Sønnen.

Det stod klart for de første kristne at Jesus talte og handlet med den samme autoritet som Gud selv i Det gamle testamente. Derfor måtte hans ord, og fortellingene om ham, tas vare på med den samme ærefrykt og respekt som man hadde til Det gamle testamentes fortellinger og dets gjengivelser av Guds ord ved profetene.

Jesus selv skrev ikke noe, så vidt vi vet. Men han valgte seg ut noen av disiplene, som han underviste særskilt, og som han betrodde budskapet sitt til. Han gav dem også fullmakt til å tale på hans vegne: ”Den som hører dere, hører meg” (Luk 10,16).

At en jødisk lærer på denne måten foretrakk den muntlige formidling fremfor det skrevne ord, var ikke uvanlig. Det var tvert imot en vanlig oppfatning at en tekst kan skades eller bli forfalsket, men en trofast disippel er garantien mot slikt.

Kretsen av de personer som hadde fulgt Jesus under hans offentlige virksomhet, og som han selv hadde gitt denne spesielle fullmakten, var kjernen i den gruppen av personer som etter Jesu død og oppstandelse førte hans budskap, og budskapet om ham, videre. Disse var kjent både som ”de tolv” og som ”utsendingene”, på gresk: apostlene. Denne siste betegnelsen kunne imidlertid også betegne en noe videre gruppe.

I den første tiden etter Jesu død og oppstandelse fikk kretsen av autoritative utsendinger også noen nye medlemmer. Jakob, Jesu bror, møtte den oppstandne, og var fra da av en fremtredende lederfigur i den tidlige menigheten. Jøden Saulus, også kjent som Paulus, var til å begynne med en fanatisk motstander av budskapet om Jesus, men snudde helt om og opplevde seg kalt til apostel da han møtte den oppstandne på vei til Damaskus. Og lederne i Jerusalem anerkjente Paulus’ apostolat: De var sendt til Israels tolv stammer, Paulus var sendt til hedningene.

De autoritetene som nå er nevnt, ble overraskende fort anerkjent i de ulike kristne menighetene som ble til i de fleste større byer rundt Middelhavet, og østover i Syria og Mesopotamia. Til å begynne med kan enkelte av disse lederfigurene ha hatt større betydning enn de andre, og dette varierte fra region til region. Men den generelle tendensen var at kirker og menigheter som påberopte seg å være grunnlagt av én apostel, etter hvert også anerkjente de andre apostlene som legitime og autoritative.

Da apostlene og deres nærmeste elever og medarbeidere var døde, ble det viktigere enn før å fastholde deres budskap gjennom det de hadde skrevet. Gradvis skifter fokuset fra muntlig tradisjon til skriftlig fastholdt formidling i bøker.

Dette er hovedprinsippet bak Det nye testamentes avgrensning: Man regnet skrifter av apostler eller deres nærmeste medarbeidere som kanoniske. Andre skrifter kunne være gode og nyttige å lese, eller de kunne være kjetterske og skadelige å lese, men ingen andre bøker fikk helt samme status som de kanoniske.

Men det var en viss usikkerhet knyttet til noen av skriftene: Var de virkelig skrevet av den apostelen de gav seg ut for å være skrevet av? Kanondebattene i den tidlige kirken er uten unntak ekthetsdebatter, selve kanonkriteriet er det liten debatt om. Den grunnleggende kanonavgrensningen skjedde i løpet av det andre århundre etter Kristus.

I 180-årene møter vi biskop Ireneus i Lyon i det sørlige Frankrike. Han regner de fire evangeliene, Apostlenes Gjerninger og de tretten Paulusbrevene som kjernen i Det nye testmente. Men han legger også stor vekt på første Johannesbrev, Første Petersbrev og Johannes Åpenbaring, og siterer Jakobs brev som autoritativt.

På omtrent samme tid skriver en anonym forfatter i Roma en liten traktat der han gjennomgår hvilke bøker som er kanoniske og hvilke ikke. Et fragment av dette skriftet er bevart, og kalles etter han som fant det ”Muratoris kánon”. Her regnes de fire evangeliene, Apostlenes Gjerninger, tretten Paulusbrev, Judasbrevet og to Johannesbrev som kanoniske, dessuten Visdommens bok av Salomo, og Johannes’ og Peters Åpenbaring, men forfatteren sier at den sistnevnte ikke anerkjennes av alle. Han nevner også en tredje åpenbaringsbok, skrevet av Hermas. Men denne kan ikke regnes som kanonisk, sier han, til det er den skrevet alt for sent, nemlig på 140-tallet.

Litt senere, mellom 230 og 250, møter vi utsagn om de kanoniske bøkene hos den lærde Origenes. Han regner opp så godt som hele den nytestamentlige kánon vi fortsatt har, med unntak av Jakobs brev og Judas’ brev. Men han nevner også at ektheten av Andre Petersbrev og Andre og Tredje Johannesbrev var omstridt. Og han finner det usannsynlig at Paulus skulle ha skrevet Hebreerbrevet, slik mange trodde.

Parallelt med den kanonavgrensning som nå er beskrevet, fant en annen prosess sted. Enigheten om apostolisk forfatterskap, eller autentisk gjengivelse av Jesu eller apostlenes ord, som det avgjørende kanonkriterium, hadde som konsekvens at ”etteranmeldte” kanon-kandidater nødvendigvis måtte presentere seg selv som apostoliske skrifter.

Fra tiden rundt ca. 150 e Kr. og til opp på 300-tallet har man derfor det som kunne kalles en klassisk periode for produksjon av nye ”evangelier” og ”Apostel-gjerninger”, foruten noen apostelbrev. Disse har visse felles trekk: De understreker enda sterkere enn de kanoniske skriftene at Jesus var guddommelig. Derimot benekter noen av disse skriftene at Kristus var et sant og virkelig menneske – det så bare slik ut. Det er derfor feilaktig når det i nyeste tid har vært hevdet at disse skriftene skulle fastholde et mer menneskelig bilde av Jesus.

Noen av disse ”apokryfe” skriftene var helt ortodokse i sitt innhold, andre gav uttrykk for en kristendomsform som vi kjenner fra det annet århundre etter Kristus, og som gjerne kalles gnostisismen. Flere av disse skriftene ble populære og var mye lest – også noen av de gnostiske (som delvis ble funnet ved Nag Hammadi i Egypt i 1945). Noen kirkelig utryddelseskampanje mot ”apokryfe evangelier” fant ikke sted i oldkirkens tid.

I 367 e. Kr. prøvde biskopen av Alexandria, Athanasius, å trekke en endelig konklusjon etter de lange debattene om de få omstridte bøkene i randen av den nytestamentlige kánon. I et rundskriv fra dette året regner Athanasius opp nøyaktig de 27 bøkene som vi stadig finner i moderne utgaver av Det nye testamente. Men hans rundskriv satte ikke noen effektiv sluttstrek, verken for debattene eller for forskjellig praksis i ulike kirkeprovinser.

Kánonspørsmålet ble ikke avgjort på kirkemøter eller ved autoritative vedtak av biskoper. Det var ulike lokalmenigheters praksis over lang tid som til sist munnet ut i at alle kirkeprovinser samlet seg om ett felles Nytestamente.

De nytestamentlige bøkenes helt spesielle status som hellige bøker på linje med de gammeltestamentlige, lar seg også avlese på teksthistorien til disse bøkene. At vi i det hele tatt har bevart noen bøker fra oldtiden er unntaket snarere enn regelen. Antikke bøker var svært utsatt for fysisk ødeleggelse, eller skriften ble uleselig etter lang tids bruk. Den eneste måten å bevare bøker på, var å sørge for stadig nye avskrifter.

De aller fleste antikke bøker som er bevart, foreligger i form av noen få avskrifter fra middelalderen. Dette er for eksempel tilfelle med Platons dialoger. Noen få komplette avskrifter foreligger, de eldste fra 900-tallet etter Kristus. Dette gir en avstand i tid på ca. 1300 år tilbake til Platons originalmanuskripter, som alle er gått tapt.

Det har også originalmanuskriptene til de nytestamentlige skriftene gjort, men her er situasjonen likevel dramatisk annerledes. Fra de første ti århundrer etter Kristus har en i overkant av fem tusen forskjellige avskrifter, og avstanden i tid mellom originalene og de eldste avskriftene vi har, varierer mellom 150 og 250 år. I ett tilfelle, noen få vers fra kap. 18 i Johannesevangeliet, er avstanden i tid mellom eldste håndskriftfragment og originalen antakelig noe slikt som 35 år. Intet annet bokverk fra oldtiden kan oppvise noe lignende.

I tillegg til denne store mengden håndskrifter, foreligger flere tusen sitater fra ulike deler av den nytestamentlige teksten hos tallrike kirkefedre, fra det annet århundre og senere. Det foreligger også flere oversettelser fra det annet og tredje århundre, til latin, syrisk og koptisk.

Sammen med håndskriftene, gir disse sitatene og oversettelsene forskerne et rikt materiale til det krevende, men ikke umulige arbeidet å rekonstruere en gresk tekst som er så godt som identisk med originalteksten. Det er en slik rekonstruksjon som foreligger trykket i moderne vitenskapelige tekstutgaver av Det nye testamentes grunntekst, og det er denne teksten moderne oversettelser bygger på.