Hvorfor jeg skriver om patriark Alekseij II

Noen har spurt om hvorfor jeg har skrevet om patriark Alekseij II's død og begravelse. De som spør undrer seg på om jeg ikke kjenner til den russisk-ortodokse kirkes forfølgelse av evangeliske kristne. Jeg synes problemstillingen er interessant, så jeg svarer gjerne på det.

Personlig har jeg helt siden guttedagene hatt stor interesse av Russland og russisk historie. Så det er hovedårsaken. Dernest synes jeg det er veldig interessant å se den store endringen i Russland siden det gudløse kommunistiske regimets fall. Det er ingen tvil om at patriark Alekseij II var en viktig "brikke" i den russisk-ortodokse kirkes gjenreisning etter oppløsningen av Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker. Kirker er restaurert eller det er bygget helt nye, det samme med klostre. Store deler av den russiske befolkningen ser på seg selv om ortodokse kristne. Det er igjen mulig å tale om Jesus og den kristne tro i skolene. Dette er de ytre trekkene ved en fantastisk utvikling, som det har vært veldig spennende å følge med på. 70 år med gudløst ateistisk regime måtte gi etter for det kristne budskapets seier.

Men. Jeg er også fullstendig klar over at medaljen har en bakside. De tette forbindelsene mellom stat og kirke. Patriark Alekseij II's samarbeide med KGB under kommunisttiden. Både på denne bloggen og http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com/ har jeg dokumentert ved flere anledninger den ortodokse kirkes forfølgelse av evangeliske kristne. Jeg holdt selv på å bli arrestert i Russland etter ordre fra stedets ortodokse prest. Jeg er helt enig med den tidligere lederen for Ljus i Öster, Wilgot Fritzon, som i dagens utgave av svenske Dagen sier: "Han har ju inte direkt medverkat till samförstånd. Baptister och pingstvänner har haft ständiga problem med den ortodoxa kyrkan, och han har inte försökt överbrygga motsättningarna."

Likevel fratar ikke patriark Aleiseij II hans enorme innsats for den kristne tros sak i postkommunistiske Russland. Det er jo interessant å merke seg at begravelseshøytideligheten skjedde fra den enorme Frelserkatedralen i Moskva. Diktatoren Josef Stalin sørget for å rive den forrige på 1930-tallet. Patriark Alekseij II sørget for å få den bygget opp igjen. Det sier ikke så rent lite om hans innsats og om den kristne tros seier over det gudløse ateistiske regimet.

Så jeg har en slags dobbelhet til den avdøde patriarken. På den ene siden skal vi ikke ta fra ham den store innsatsen han har gjort, på den andre siden er det absolutt ting å sette fingeren på. Det er ingen tvil om at det har vært historiske dager i Russland etter at patriarken deres døde. Den som nå er midlertidig valgt som ny patriark har hatt en større tilnærming til kristne av andre tradisjoner, men det gjenstår å se hvordan det vil virke i praksis. Faktum er at baptister og pinsevenner forfølges flere steder i Russland og i de tidligere sovjet-republikkene, og det er også et faktum at kreftene som står bak forfølgelsen ofte er støttet fra den ortodokse kirkes stedlige representanter.

Dagens bloggbilde av patriarken er et sjeldent bilde, uten hans ornamenter og klær man vanligvis så ham med.