Fire ganger i året mottar jeg "Sword and Trowel", utgitt siden 1865 av Metropolitan Tabernacle (bildet), legendariske C.H. Spurgeons baptistforsamling ved Elephant and Castle. Nåværende redaktør, Peter Masters (bildet), som også er pastor for menigheten, hadde jeg den store glede av å tilbringe en dag sammen med i 2007. Sammen med bladet følger en bok, og denne gangen var det en ny utgave av Peter Masters bok om Guds ledelse. I et av kapitlene i denne boken behandler han et tema jeg ikke har sett noen vært innom, i noen bok med dette tema eller i noen annen kristen bok forøvrig. Han skriver frimodig om Guds ledelse og lojalitet til den forsamlingen man tilhører. Nå er det en del av bloggens lesere som av ulike årsaker ikke har noen forsamling å gå til, eller av gode grunner ikke kan gå til den forsamlingen de tilhører. La meg derfor understreke at det ikke er dere jeg henvender meg til, når jeg refererer til noe av det pastor Peter Masters nevner i sin bok. Men jeg synes det er av stor viktighet det Masters skriver om, og absolutt noe av flere av oss bør tenke igjennom.
Pastor Masters utgangspunkt er 1.Kor 12,18-21:
"Men nå satte Gud lemmene, hvert enkelt av dem, på legemet, slik som han ville. Om de alle var ett lem, hvor ble det da av legemet? Men nå er det mange lemmer, men ett legeme. Øyet kan ikke si til hånden: Jeg trenger deg ikke! - eller hodet til føttene: Jeg har ikke bruk for dere!"
Peter Masters skriver at et av de store problemene som menigheten står overfor i dag er mangelen på dyp lojalitet hos sine medlemmer. Noen ganger, skriver Masters, så er det slik at når et menighetsmedlem vudererer å flytte, eller skaffe seg en ny jobb, så er det siste vedkommende tenker på forholdet en har til menigheten. I slike tilfeller styres man mer av forholdet til de materielle og til personlige forhold, enn til noen følelse av lojalitet til den forsamlingen man tilhører. Så stiller Peter Masters et meget betimelig og radikalt spørsmål:
Er det slik at den vurderingen vi da foretar er i tråd med det som er Herrens vilje for oss? Hva om det er slik at Han ønsker at vi skal ha en overgivelse til menigheten og sette den foran våre ønsker og våre behov?
Vårt svar på denne utfordringen sier nemlig noe om hvem og hva vi setter høyest i livet. Intet mindre enn det.
På mine reiser i Russland har jeg sett en helt annen lojalitet til menigheten enn det jeg ser her i Norge. Jeg ser også en helt annen overgivelse. I en grenseby mellom Russland og Estland, i byen Petchory, hvor jeg har talt Guds ord en rekke ganger, bor Maria. Hun er nå i 80 årene. Kroppen hennes har sett bedre dager, men for å komme seg til møte går hun på beina over en time hver vei hver eneste søndag og ellers i uken om det er møter. Sommer som vinter. I regn som solskinn. Maria ble frelst under Stalin-tiden. Da kom menigheten sammen i skogen. En riktig kald januardag hakket de hull på isen i et skogstjern, og så heiste de Maria ned i vannet, slik at hun kunne bli døpt og lagt til menigheten! Maria kan ikke skofte et eneste møte. Hun vil høre Guds ord forkynt. Hun vet nemlig at troen kommer av forkynnelsen, jfr Rom 10,17. I Norge i dag er situasjonen den i mange menigheter at folk reiser bort når den menigheten de tilhører har møter. Da skal de på hytta, eller de skal ut i båten. Om jeg hadde fortalt Maria dette, hadde hun ristet på hodet og snakket om at i de siste tider skal noen falle fra troen. Virkeligheten er litt forskjellig i en russisk grenseby med stor fattigdom, og en overmettet norsk virkelighet hvor vi besøker forsamlingen når det passer oss best.
Er det noen som har noen tanker om dette?
Som du sier selv,er det noe med vår egosentriske kultur som gjør at vi velger det som passer oss best. Og jeg tror det særlig gjelder i statskirken. Jeg vil tro at å ta opp et slikt emne fra talerstolen kan være å pirke i noe som folk ikke vil høre.
SvarSlettPå en rundtur i Finnmark sommeren 2001 traff jeg en dame på ca 80 år som gjorde inntrykk på meg. Vi traff henne først på et møte i pinsemenigheten i Tana, da hadde hun kjørt 15 mil fra Vardø for å komme på møte. Tre dager senere dukket hun opp på bønnemøte i Vadsø, det var "bare" 7 mil. Da vi besøkte Vardø, møtte hun oss og viste oss lokalene der menigheten hennes holdt hus. De var bare tre eldre mennesker igjen i menigheten, men hennes bønn til Gud var stadig at Herren skulle sende noen som kunne ta opp igjen arbeidet i menigheten og sende vekkelse til byen. Hun vitnet med sitt liv hva som var viktig for henne.
Tove O
Takk for at du deler denne historien med oss. Dette er virkelig et eksempel på mennesker som lever radikale, overgitte liv til Jesus. Måtte vi alle lære av dem.
SvarSlett