Spredte fellesskap og den nye klosterbevegelsen

Det er interessant å se hvordan mennesker ulike steder i verden fornyer kallet til å leve i helhjertet disippelskap til Jesus. Hvordan dette kallet skal leves ut, oppleves nok forskjellig. Noen kjenner seg kallet til å grunnlegge og flytte sammen i bofellesskap eller kommuniteter, andre dras mer i retning av det som kan kalles spredte fellesskap. Dette er en form for fellesskap der deltagerne bor og arbeider på forskjellige steder, men likevel har et forpliktende trosfellesskap gjennom noe de gjør felles. På engelsk snakker man om Scattered communities og New Monasticism.

Begge deler er et kall til et monastisk liv, det vil si et liv levd etter en åndelig rytme hvor bønn, kontemplasjon, stillhe, avsondrethet og åndelig disiplin er de vesentligste ingrediensene. Det monastiske kallet er profetisk fordi det viser vei til friske kildevell hvor disse kommunitetene - enten de er spredte fellesskap eller det er bofellesskap - utfordrer en kultur, der konsum og selvsentrering leder til karakterens krakelering og oppløsning av relasjoner. Opprettelsen av disse nye kommunitetene eller fellesskapene fører også til noe annet spennende: Kommunitetene utgjør nemlig celler som gjenoppretter Kristi kropp. Det igjen fører til at det vekkes et djupt gjensvar som hver og en som lengter etter hellighet og en autentisk kristen tro.

I Norge skjer det også noe gledelig på dette området. Det er opprettet en norsk avdeling av Community of Aidan and Hilda på Lindisfarne i det nordøstlige England. Dette fellesskapet som hører til fellesbetegnelsen "scattered communities" har fått navnet AnamCara. Navnet er keltisk og betyr medvandrer, og man har valgt å tre inn i den keltiske spiritualiteten fordi den har tydelige veier tilbake til den tidlige kirken og fordi veien fra den keltiske verden også går til Norge. Det var jo herfra vi fikk de første møtene med kristen tro. I AnamCara lever man etter følgende livsregel, eller veimerker som de kaller det:

1. Livslang læring. 2. Livslang vandring. 3. Livsrytme. 4. Forbønnens tjeneste. 5. Enkel livsstil. 6. Omsorg for skaperverket. 7. Helbredelsens tjeneste. 8. Åpenhet for Guds Ånd. 9. Enhet 10. Misjon.

I tillegg til å leve etter denne forpliktelsen, som medlemmene forplikter seg på har alle medlemmene en fortrolig medvandrer som man har samtaler med. AnamCara har to former for medlemskap:

Det første er å være det man kaller en utforsker. Det går i korthet ut på at man finner ut om de keltiske veimerkene er noe for en. Det andre er å være vandrer, det vil si at man forplikter seg på en livsregel for minimum tre år. En livsregel er en personlig tilpasset utgave av de ti veimerkene.

Så vidt meg bekjent har vi ennå ikke noe bofellesskap etter mønster fra New Monasticism i Norge, men jeg er ganske sikker på at det kommer. Noe er underveis! Følg med på bloggen. Ved siden av AnamCara finnes også kommuniteten på Nya Slottet Bjärka Säby.

Ikke uventet er det kommet noen reaksjoner mot den nye klosterbevegelsen. Reaksjonene kommer fra ulikt hold og er ikke omfattende, men felles for den er at den kommer fra mennesker, som mener dette er katolsk og at de som er med på dette er "på vei til Rom". Som regel har kritikerne bakgrunn fra pinsekarismatisk hold. Mye av kritikken, så langt jeg har lest den, bygger på liten kjennskap til hva den nye klosterbevegelsen står for, og til generell manglende kunnskap om kirkehistorien. Kirkens røtter har djupere røtter enn 100 år! Også Edin Løvås ble i sin tid stemplet som en som hadde "katoliserende tendenser", og kritikken mot ham ble så sterk at han måtte "flykte" til Sverige. I dag er lengselen djup i mange sammenhenger i Norge etter dybde, refleksjon og historisk kontinuitet tilbake til kirkens røtter. Jeg tror Edin Løvås har vært en viktig medvirkende faktor til at denne lengselen ikke bare er noe overfladisk og forbigående, men at røttene denne gangen stikker mye djupere. Det takker jeg Gud for.

Bildet er hentet fra den hellige øya Lindisfarne.