Blant julekortene og julebrevene som kom i postkassen i går, var det ett hvis innhold fikk både meg og min kjære kone til å ta en avgjørelse innfor det nye året. Tenk at et julebrev kan få slike følger!
Julebrevet var fra Jack og Marilyn Slough. Etter å ha tjent Guds rike og Den internasjonale baptistmenigheten i Sandvika i 24 år reiste de hjem til USA i fjor. Faktisk var det disse to som bygget opp den livskraftige menigheten, som nå har ny lokalitet i Bærum. Min kone og jeg ble kjent med dem for noen år siden, og de fikk være med på å gi oss så mye godt de årene vi fikk sammen. Jack og Marilyn lærte vi å kjenne som rause, positive og glade amerikanere som sto klippefast på Guds ord. Det var noe trygt og godt å være sammen med en så bibeltro forkynner som Jack Slough.
Begge fikk sin del av menneskelig lidelse. Jack slet med hjerte- og ryggproblemer, og hadde det ikke vært for Marilyn som raskt kom ham til unnsetning i forbindelse med et stort hjerteinfarkt, hadde han ikke overlevd. Hos Marilyn fant legen en stor hjernesvulst. Den lå slik til at når legene skulle fjerne den mistet Marilyn synet helt på det ene øyet, og på den andre har noen bare noen få prosent syn igjen.
Men hørte vi dem klage? Nei, aldri. Også gjennom dette gav de Gud ære, og de benytttet enhver anledning til å vitne om Jesus. Jeg tror ikke vi noensinne har møtt mer positive mennesker enn Jack og Marilyn Slough.
Når de dro tilbake til USA, for å ta seg av Jacks 93 år gamle mor, og være sammen med barn og barnebarn, trodde vi at de ville roe ting ned. Men i julebrevet leser vi at Jack har tatt over det pastorale ansvaret i en uavhengig baptistmenighet i byen Boonville i Indiana, en menighet som har slitt i motbakke en tid. Så typisk Jack og Marilyn! Disse to gir seg 100 prosent til Guds rike og den lokale menigheten, og det til tross for at de begge sliter med alvorlig sykdom.
Nå før jul har de likesågodt innbudt 80 av sine naboer, venner og medlemmer av menigheten til åpent hus! For at de skal bli bedre kjent med dem, og få en anledning til å vitne om Jesus. Vi tenker at denne menigheten er jammen heldig som får disse to til å aksle ansvar og gi dem Guds ord.
Det er ingen tvil om at vi savner Jack og Marilyn. De ble gode åndelige forbilder for oss. Og nå, gjennom julebrevet, utfordret de oss også på nytt. Ikke på grunn av brevets innhold, men på grunn av deres liv. For vi tenker som så: Når disse to som sliter med såpass alvorlige ting i sitt liv satser på nytt, og enda en gang gir seg til tjenesten, så vil vi gjøre det samme! Til tross for alvorlig sykdom her hos oss, har vi bestemt oss for å innvie oss på nytt for tjenesten i Guds rike. Vi sier ja til noen utfordringer som vi for noen måneder siden la på hylla, fordi vi synes vi ikke hadde krefter til det. Men det er i Ham vi er sterke! Om Jack og Marilyn starter på et nytt menighetsprosjekt, så gjør vi det samme!
Vi er så glad for slike forbilder som disse to, og takker Gud for Jack og Marilyn.
Når vi tenker på dem tenker vi på ordene fra Hebr 13,17:
"Vær lydige mot veilederne deres og rett dere etter dem. For de våker over deres sjeler, og skal avlegge regnskap for det. Se til at de kan gjøre det med glede og uten sukk, for ellers vil det ikke være til gagn for dere."
Og 1.Tess 5,12-13:
"Vi ber dere, brødre, at dere verdsetter dem som arbeider blant dere, de som er deres forstandere i Herren og formaner dere, og at dere i kjærlighet akter dem høyt på grunn av den gjerning de gjør. Hold fred med hvernadre."
Jeg setter så pris på ærligheten din bjørn. At du tør å tale om det gode og det vonde. Vi ber om at du skal kjenne styrje gjennom det som ligger foran med tanke på din sykdom.
SvarSlettGud velsigne deg.
MT
Måtte Gud gi dere det dere trenger av krefter og helse til det dere nå sier ja til! Jeg vil være med og be for dere.
SvarSlettTove O
MT og Tove
SvarSlettTakk for forbønn. Vi er svært takknemlige for å bli husket i bønn.