La meg presentere en gammel venn av meg: David Matthews (bildet). David er ire, født i Belfast i Nord-Irland, hvor han i mange år drev et forsoningsarbeid. I dag er han hovedpastor for New Harvest Community Church i Brentwood i Essex. På Gjøvik, både mens vi var en del av det kristne fellesskapet her som sprang ut av Jesusvekkelsen, og senere har David Matthews vært mange ganger. En høyreist, raus og radikal Jesusetterfølger med masse omsorg for enkeltpersoner. Jeg kom til å tenke på David her om dagen, da jeg samtalte med en av mine aller beste venner, som bor rett her i nabolaget. Vi snakket om praktisk levd kristenliv. Om hvordan vi er kalt til å leve evangeliet. Håvald mintes en setning som David Matthews ofte sa i sine prekener:
"Vi taler om det. Vi synger sanger om det. Vi skriver til og med dikt om det. Men faktum er at vi aldri gjør det."
Jeg tror David Matthews har helt rett. Når jeg ser på våre menigheter og fellesskap opplever jeg en djup sorg, og det er mangelen på Kristuslikhet i handling. Vi er så flink med ordene våre. Det er ikke problemet, eller kanskje det er det. Kanskje ordene våre egentlig skygger for handlingene? At vi faktisk ikke er Kristi kropp, men snakker om den, synger om den, og skriver dikt om den?
Mitt store spørsmål for 2009 er dette: Hvordan lever vi evangeliet?
Hvordan blir Kristus inkarnert i våre liv?
Hvordan ser mennesker Kristus i oss?
Det er så mange ting jeg kunne skrive om på denne bloggen, men jeg vender stadig tilbake til disse spørsmålene. De vil ikke slippe taket i meg. Jeg lengter etter noe autentisk. Noe håndgripelig. Noe virkelig.
Og med disse spørsmålene og tankene vender jeg også tilbake til det apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Filippi:
"Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne gjennom det som hender med kroppen min, enten jeg skal leve eller dø." (Fil 1,20)
I oversettelsen til Norsk Bibel heter det: "Slik er det min lengsel og mitt håp at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus nå som alltid må bli æret ved mitt legeme i all frimodighet, enten det skjer ved liv eller ved død."
Som så ofte før taler du fra hjerte til hjerte gjennom bloggen din, Bjørn Olav. Takk for det!
SvarSlettDet er alltid lett å bli skuffet over mennesker, og skuffet over seg selv. Kristendommen handler jo mest om at Jesus er bra, og mindre om at vi er bra, men Han er mektig til å vinne skikkelse i oss. Vi må bare la Jesus få prege oss.
Vi må avsky falskhet; ikke tillate oss å bruke fine ord for at andre skal like det. Når vi er falske (prøver å forestille noe vi ikke er) skygger ordene for handlingene, dvs. våre falske ord hindrer oss i å rydde opp å få fram ekte levende liv med sann kjærlighet og omsorg.
David Matthews høres ut til å være et gledelig eksempel til etterfølgelse. Han er blant "skyen av vitner" som vi kan glede oss over, så vi ikke blir motløse av alt som ikke er som det skal.
Du skulle ha møtt, David Matthews, Anno2008nym. Vi får se om vi ikke skal invitere ham tilbake til Gjøvik snart. Det er på tide! Det begynner å bli noen år siden sist.
SvarSlett