Status: Det blir ikke noen innleggelse på Feiring - ennå

På ettermiddagen i går fikk jeg beskjeden jeg vel hadde ventet meg: Det blir ikke noe operativt inngrep på Feiringklinikken onsdag. Den behandlende legen der har bestemt seg for å utsette det hele. Blødningene i magen må stanse. Det er blitt mindre av dem. Fortsatt kaster jeg opp flere ganger om dagen. Jeg må være så ærlig å si at jeg er skuffet over at det ble slik. Når jeg kan legges inn på Feiringklinikken igjen er helt i det blå. Nå er jeg mest sliten, forferdelig sliten.

Takk til alle dere som har skrevet oppmuntringer på bloggen, og som har bedt og som har skrevet eposter. Det har betydd mer enn dere aner. I en fase som dette blir man ekstra sårbar, livet kjennes litt skjørt. En blir litt tussete, og tårene kommer så lett. En blir ydmyk overfor det Forkynneren skriver: "Tenk på din skaper før sølvsnoren slites over ... før støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som gav den." (For 12,6-7)

En sølvtråd. Den er ikke akkurat tykk. Men jeg er så glad for å få leve. Livet er en gave, selv i motbakkene. Disse dagene har jeg tuslet rundt i huset og kjent på takknemlighet, selv om livet spiller sordin for tiden.

Hva som skjer videre nå - vet jeg ikke. Jeg håper og ber om at blødningen stanser, at hjertet kan slå roligere, jeg kan sove om natten og at jeg slipper å være så sliten og ustø. Og jeg fortsetter å be om full helbredelse. Igjen: takk til alle dere som står med meg og ber. Hvilken gave og hvilken velsignelse dere er. Måtte Herren rikelig velsigne dere alle.

Og måtte Han gi oss sin fred.

Hvilket innholdsmettet ord det er: fred.

Det er nesten like vakkert som kjærlighet.

Kanskje vakrere.