I går hadde jeg en fantastisk busstur fra Ålesund til Åndalsnes. Det er en ca to timers festreise i storslått natur, - fjorder, daler, små tettsteder, -omkranset av høyreiste snøkledde fjell. Et alpelandskap, - jeg tenker hver gang jeg reiser her at det ligner på vakre Sveits eller Østerrike. I går lå dette eventyret badet i solglans. Der hvor vi bor ligger snøen fremdeles meterhøy og vel så det. Her er det bart, og krokusen blomstrer i solhellingene. Med meg på reisen hadde jeg en bok om den første kristne tiden. Vi snakker om årene mellom 90 og 199 etter Kristus. Det er en tidsepoke som har interessert meg i mange år. Kanskje spesielt fordi dette er tiden umiddelbart etter apostlenes død, tiden som følger etter Apostlenes gjerninger. Det vil si apostelen Johannes levde fremdeles i første delen av denne perioden. Denne første generasjonen av tidlige kristne hadde personligheter som Polykarp blant seg, Justin Martyr, Klement av Aleksandria - bare for å nevne noen.
Jeg leste forøvrig noe veldig interessant om Polykarp på denne reisen. Når Johannes skriver Åpenbaringen, så leser vi om de syv menighetene i Lille-Asia. Han skriver til englene for disse syv menighetene. Disse englene refererer til biskopene eller tilsynsmennene for disse menighetene, og da er det ganske sannsynlig at engelen for menigheten i Smyrna, er Polykarp! Han var nemlig samtidig med Johannes, og en av hans disipler, og det var Johannes som valgte ham ut som biskop for den kristne forsamlingen i Sardes.
Men nå var det ikke noe av dette jeg egentlig hadde tenkt å skrive om i denne bloggposten. Det som opptok meg under lesningen, og som har opptatt meg lenge, er å finne ut hva som særpreget de kristne forsamlingene i tiden umiddelbart etter Kristi død, oppstandelse og himmelfart.
Når Jesus skal samtale med sine disipler de siste dagene av sitt liv, og forberede dem på sin lidelse, død og oppstandelse, så er det mange ting Han kunne ha minnet dem om og understreket for dem. Men Jesus velger å gi dem en tegning av den mest storslåtte bygning (og da tenker jeg ikke en bygning i tre eller stein) som noen sinne er konstruert i menneskehetens historie: menigheten! Og Han sier noe om det som kjennetegner de menneskene som utgjør dette Han også kaller sitt legeme. Ut fra Jesu egen undervisning mener jeg det er tre ting som kjennetegner dem:
1. De er atskilt fra verden
"Hvis verden hater dere, så vet dere at den har hatet Meg før den hatet dere. Hvis dere var av verden, ville verden elsket sitt eget. Fordi dere ikke er av verden, men fordi Jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere." (Joh 15,18-19)
2. Betingelsesløs kjærlighet
"Et nytt bud gir Jeg dere, at dere skal elske hverandre. Slik Jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Av dette skal alle forstå at dere er Mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre." (Joh 13,34-35)
3. De adlyder og setter sin lit til Herren
"Tro på Gud, og tro på meg... Den som har Mine bud og holder dem, han er den som elsker Meg." (Joh 14,1 og v.21)
Vi skal se nærmere på disse tre kjennertegnene i de kommende artiklene i denne serien.
Jeg har valgt å illustrere denne artikkelen med et bilde av Bruderhof fellesskapet, som er en del av de anabaptistiske gruppene. Disse gruppene ligner veldig på den første generasjons kristne, både med hensyn til teologi og praktisk og radikal etterfølgelse av Jesus. Det er ikke fritt for at jeg tenker på disse gruppene som oppstod i Tyskland og Sveits, når jeg oppholder meg i dette alpelandskapet her på vestlandet.
(fortsettes)
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
SvarSlettFint, Bjørn-Olav, at du trekker fram eksempler på hvordan den første kristne var. Historien om Polykarp er interessant og lærerik. Vi får jo litt bedre forståelse av sendebrevene i Åpenbaringsboken når vi vet hvem som var ledere for de ulike menighetene.
SvarSlettMen hvordan gikk det disse syv menighetene videre? Ikke alle menighetene komemr like godt ut av visitasen i sendebrevene. En av dem var menigheten i Sardes: ”Skriv til engelen for menigheten i Sardes: … I navnet er du levende, men du er død.” (Åp 3,1)
Dette var skrevet til lederen – biskopen – av menigheten, kanskje den Klemens som nevnes i Filipperbrevet, og slik han var, preget hele menigheten. Men kanskje nettopp disse ordene var det som skulle til for å vekke opp menigheten til nytt liv. Meliton overtok kanskje som biskop rett etter Klemens. I hans tid preges tydeligvis ikke menigheten av død, men av liv. Vi har bevart en påskepreken av Meliton av Sardes fra år 165. Kraftfullt forkynner han der Jesus som den levende, seierherren: ”Han er den som fridde oss ut fra trelldom til frihet, fra mørke til lys, fra døden til livet.”
Her er ikke mye tvil eller usikkerhet. Meliton av Sardes ikke bare håpet og trodde, men han var sikker. Derfor proklamerte han det som sannhet at Jesus Kristus var Guds Sønn, oppstått fra de døde og regjerer nå som en mektig konge ved Gud Faders høyre hånd.
Meliton avslutter sin påskepreken til menigheten i Sardes slik: ”Han er Kristus, han er kongen, han er Jesus, han er høvdingen, han er Herren. Han er den som oppstod fra de døde, han er den som sitter ved Faderens høyre hånd. Han bærer Faderen og bæres av Faderen. Ham være æren og makten i all evighet. Amen!”
Ser det mørkt ut? Synes du menigheten er åndelig død eller halvdød? Synes du forkynnelsen har blitt utvannet? Lær av menigheten i Sardes. Det går an å snu det hele - men da må vi ta Herrens ord til oss, slik de gjorde i Sardes.