Kjærlighetsmåltidet de første kristne feiret, del 2

Vi fortsetter her undervisningen om den kristne kjærlighetsmåltidet, skrevet av Edin Løvås (bildet). Nå deler jeg ikke alt det Løvås sier om urkirken og husfellesskapene, men jeg synes likevel også dette er så interessant å høre fra en troens general som ham, at det er vel verd å lytte til. Hovedsaken for meg, er det han skriver om det kristne kjærlighetsmåltidet:

Nattverden under måltidet

Slik forteller Matteus: Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket, brøt det, gav disiplene og sa: 'Ta av dette og et det. Det er mitt legeme.' Og han tok en kalk, takket, gav dem og sa: 'Drikk alle av den, for dette er mitt blod, paktens blod som utøses for mange til syndernes forlatelse.'

Merk dette: 'Mens de holdt måltid.' Jesus løftet altså ikke nattverdhandlingen ut av måltidet. Han sa ikke: 'Nå har vi spist og drukket. Nå rydder vi av bordet slik at vi kan ha nattverd.' Nattverden var en del av måltidet og hørte sammen med dette.

Da kjærlighetsmåltidene startet i de første menighetene ble det selvfølgelig ordnet på samme måte. Det finnes i NT ingen beskrivelse av noen annen nattverd enn den Jesus gav disiplene del i. Det finnes heller ingen ny ordre enn den Jesus gav dem når Han sa; 'Gjør dette til minne om meg.'

Hva er konsekvensene av dette? Det kan ikke være at nattverden, slik den feires i våre kirker og misjonshus, mister sin gyldighet. Vi kan ikke kopiere urkristendommen. Vi kan ikke hoppe over 2000 års kirkehistorie. Men vi kan heller ikke gå til den andre ytterligheten og hevde at den eneste formen som skildres i NT ikke er brukbar.

I hjemmene

Slik var det i den første kristne tiden: I hundrevis av hjem rundt omkring i Jerusalem holdt disiplene kjærlighetsmåltider. Dette skjedde hver eneste kveld. Det fantes ingen kirker. Den første ble bygget 200-250 år senere. Synagogene ble jo snart stengt for disiplene, Det var i hjemmene og husfellesskapene de hadde sine aller viktigste samlinger. Skoler og torg ble i blant benyttet, men det var i hjemmene den urkristne menigheten hadde sitt viktigste tilhold. Uttrykket 'Guds hus' er jo aldri en bygning i NT. 'Hans hus er vi', forteller Skriften.

Kirke og husmenighet

Tanken på hvordan forholdet skal bli mellom den store menigheten og den lille gruppen blir fort en bekymring. Men det behøver ikke å bli konflikter og splid. Det er mulig med balanse og harmoni.

I NT finner vi denne balansen. To eksempler: Menigheten i Jerusalem kom sammen i tempelet tre ganger om dagen. Ved den tredje, sjette og niende time, som er det samme som 9, 12 og 15, strømmet tusener av troende til Salomos bueganger. Om kveldene holdt de kjærlighetsmåltider rundt omkring i hjemmene. Vi hører ikke om noen splid eller uenighet.

I innledninen til Paulus' første brev til Korint finnes to uttrykk som vi bør merke oss. Først hilser han: 'Guds menighet i Korint'. Deretter hilser han også: 'Alle som på hvert enkelt sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn.' Med det første uttrykket tenker han på alle de troende og med det andre på husmenighetene. Og det er tydelig at det ikke var noen motsetning mellom de små husfellesskapene og det store menighetsfellesskapet.

Dette er mønsteret og idealet. Dette må vi kunne leve med selv om kirkens brokete historie har gitt oss mange trossamfunn og kirker. Utgangspunktet bør altså være husmenigheten knyttet til et etablert menighetsliv. Der hvor de lokale forholdene er slik at husmenighetene bør være tverrkirkelige, for ikke å bryte i stykker samfunnet mellom de hellige på en plass, bør dette kunne aksepteres av de forskjellige menighetenes ledelse.