Om jeg skulle bli dement, pleietrengende, ber jeg Herre...

Nå tror jeg ingen vil beskylde meg for å være noen tilhenger av pavedømmet. Det er både meg og Bibelen fremmed. Men jeg ble djupt grepet av en bønn jeg leste i går, skrevet av den forrige paven, Johannes Paul II. Han var 65 år gammel da han ble rammet av Parkinson, og skrev bønnen du vil finne gjengitt her. Johannes Paul II skulle leve 20 år til, før han døde. Bønnen handler om det å forberede seg på de vanskelige årene hvor demens og et liv i langvarig pleie kan bli virkeligheten. Selv om du som leser dette, ikke skulle ha særlig sans for pavedømmet, så les bønnen likevel. Jeg tror den vil skape tanker hos de fleste av oss. Med unntak av siste del hvor paven henvender seg til Maria, har jeg ingen vanskeligheter med å be hans ord. Tvert imot fant jeg dem å være en bønn etter Guds hjerte:

Herre, i mer enn 65 år har Du skjenket meg livets uvurderlige gave, og helt siden jeg ble født har Du uavbrutt overøst meg med Din nåde og Din uendelige kjærlighet. Disse årene har vært en blanding av kilder til stor glede, prøvelser, medgang, nederlag, problemer med helsen og bekymringer, slik alle og enhver får oppleve det. Med Din nåde og hjelp har jeg kunnet overvinne disse hindringene og går framover mot Deg. I dag føler jeg meg beriket av det jeg har erfart, og av den store trøst det innebærer å ha vært gjenstand for Din kjærlighet. Min sjel synger av takknemlighet til Deg.

Men hver dag møter jeg i mine omgivelser eldre personer som Du har prøvet hardt; de er lammet, handikappede, hjelpeløse, og ofte har de ikke styrke nok til å be til Deg. Andre har mistet sine åndsevner og kan ikke lenger komme ut av sin egen uvirkelige verden og nå frem til Deg. Jeg ser disse menneskene, og jeg sier til meg selv: 'Tenk om det var meg!'

Så allerede i dag, Herre, mens jeg ennå er i stand til å bevege meg, og er ved mine sansers fulle bruk, frembærer jeg på forhånd til Deg mitt ja til Din hellige vilje; og hvis en eller annen av disse prøvelsene rammer meg, vil jeg at de skal tjene til Din ære og menneskenes frelse. Fra og med nå ber jeg Deg også at Du med Din nåde vil bistå dem som kommer til å ha den utakknemlige oppgave å pleie meg.

Hvis det en dag skulle skje at sykdommen rammer min hjerne og formørker min forstand, så underkaster jeg meg dette allerede nå, her fremfor Ditt åsyn, en underkastelse som siden må vare ved i stum tilbedelse. Hvis jeg en dag skulle bli liggende i langvarig bevisstløshet, er det min vilje at hver time jeg skal leve slik, må bli en uavbrutt takksigelse, og at mitt siste åndedrag også må bli et kjærlighetens åndedrag. Da, i det øyeblikket, kommer min sjel, ledet av Marias hånd, til å tre frem for Deg slik at den evig kan synge Din pris. Amen.