Man kan lure på hvorfor Gud vil at vi skal være iherdige i bønnen, dersom Han vet hva vi trenger før vi ber om det. Men vi bør forstå at det som vår Herre og Gud vil, er ikke at vår vilje skal bli kjent for Ham - Han kan jo ikke være uvitende om den - men at vi skal oppøve vår lengsel i bønnen, slik at vi blir rede til å ta imot de gaver som Han vil gi.
For dette uendelig store som intet øye har sett - det er usynlig - og intet øre har hørt - det er lydløst - og som ikke er kommet opp i noe menneskes hjerte - ja, dette uendelige skal vi så mye mer fullkomment oppfatte og ta opp i oss, jo inderligere vi tror det, jo fastere vi håper det og jo mer brennende vi lengter etter det.
Det er således gjennom troens, håpets og kjærlighetens uopphørlige lengsel vi ber uavlatelig. Men i visse stunder vender vi oss til Gud også med ord, nettopp for med disse konkrete tegn å formane oss selv, for å finne ut hvor langt vi har kommet i vår lengsel og for å anspore oss selv til ytterligere å øke den. For jo mer brennende vår lengsel er, desto høyere resultat får den.
Når Paulus sier 'be uavlatelig', er vel dette ingenting annet enn en formaning om med uavlatelig lengsel å trakte etter det salige liv - det evige liv - fra Ham som alene kan skjenke det.
Augustin (354-430)
Gudslengsel, Amen!!
SvarSlettkarin