Jesu fred

"Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere." (Joh 14,27)

Jesus skjenker sin fred. Han låner den ikke bort, tar den ikke tilbake. Den fred som finnes i Jesus, "min fred", blir for bestandig disiplenes eiendom. Hver morgen kan jeg forankre meg i denne freden, uansett hva dagen måtte bringe av uro og forstyrrelser.

Frelseren skjenker disiplene sin fred i det øyeblikk Han trer inn i lidelsen. Ansikt til ansikt med lidelsen og den umiddelbart forestående død forkynner og meddeler Jesus sin fred. Når Jesus i den timen forble fredens Herre, vil styrken i denne fred ikke kunne forlate disiplene under mindre heftige stormer.

"Men jeg sier dere: Sett dere ikke opp mot det onde..."

Vanvittige ord i mange menneskers øre og det er ikke bare i de vantros. Det venste kinn som skal vendes mot den som slår ditt høyre, kappen som skal gis til den som tok kjortelen, de to milene å gå med den som tvinger deg til å gå den ene, velsigne den som forbanner deg - hvordan mottas alle disse påbudene der man først og fremst skulle ta imot og forstå dem? Har man på det internasjonale område, såvel som i det personlige liv, for alvor utforsket den veien som heter kjærlighet til fienden? "Dere vet ikke hva ånd dere er .."

Den evangeliske ikke-vold er ikke et valg mellom å kjempe og ikke å kjempe, men et valg mellom å kjempe og å lide og å seire gjennom lidelse. Kamp fører bare til tilsynelatende seire som ikke er annet enn forfengelighet og illusjon, for Jesus er den høyeste virkelighet. Den lidelse som ingen motstand yter, forkynner denne Jesu høyeste virkelighet. Slik er den sanne seier.

"Det er nok", sier Jesus da disiplene viser Ham to sverd. Det er tydelig at de ikke har forstått ordene: "Den som intet sverd har, skal selge sin kappe og kjøpe ett." Jesus vil med dette si at det er tider hvor vi må ofre det som forekommer oss mest nødvendig, for å samle vår oppmerksomhet om den ondes anslag. Men forsvar så vel som angrep er begge av åndelig art. "Åndens sverd."

Jesus går bort til skaren som med fakler og sverd vil arrestere Ham. Han kommer frivillig. Av egen drift går Herren sin lidelse i møte. Og Han helbreder den tjeneren hvis høyre øre en av disiplene har hugget av. Jesus vil ikke bare forhindre at Hans disipler forsvarer Ham med makt: "Stikk ditt sverd i skjeden ...", men Han helbreder også det såret som sverdet har forårsaket. Det er det eneste mirakelet Jesu gjør under sin lidelse.

Det fravær av motstand som Jesus gir et eksempel på, er hverken tilslutning til det onde eller ren passivitet. Det er en positiv reaksjon. Det er kjærlighetens svar - den kjærlighet som er personifisert i Jesus og som Han setter inn mot den ondes angrep. Dog synes det umiddelbare resultatet å være det ondes seier. Men i lengden er makten i denne kjærligheten den sterkeste. Oppstandelsen følger etter lidelsen. Martyrenes fullstendige mangel på motstand utmattet og fascinerte selv deres forfølgere. Det er det utgytte blod som har sikret Evangeliets utbredelse. Er da denne pasifisme svak og kraftløs? Nei, seierrik er den. Som en luende flamme. Hvis Jesus i Getsemane have hadde bedt sin Fader om hjelp fra tolv legioner med engler, ville det ikke blitt noen påske - og ingen pinse.

Fader Lev Gillet (En munk fra Østkirken)