Når røttene blir grunne

J. Lee Grady, ansvarlig redaktør for det anerkjente kristne magasinet Charisma, skriver følgende i en innledning til en bok jeg nylig har lest:

"Lik mange andre mennesker som erfarte åndelig fornyelse gjennom den karismatiske bevegelsen på 1970-tallet, så har jeg alltid anntatt at kirken har vært i en slags dypfryst tilstand inntil Ånden utøses på begynnelsen av dette århundre. Faktum er at flesteparten av karismatikere og pinsevenner i dag tror at det ikke var før i 1901 - i forbindelse med vekkelsen i Topeka, Kansas, at dagens tegn, under og mirakler ble gjenopprettet i menigheten."

J. Lee Grady's observasjon tror jeg er korrekt. Jeg har møtt en del mennesker som hoderystende avviser at Gud i det hele tatt gjorde noe mellom keiser Konstantin og Martin Luther! Så skjer det noe i forbindelse med vekkelsene på 1700-1800 tallet, men det tar først virkelig av når vi kommer til 1901 og 1907. Fra den tid av er vi liksom tilbake til urkristendommen. Reaksjonene uteblir ikke når jeg begynner å snakke om vekkelsen på 300-tallet, med ørkenfedrene. Uten å ha lest noe særlig om dem, eller lest noe i det hele tatt, så avvises dette på det mest bestemte som forferdelig vranglære. Det eneste en del mennesker kan snakke om er "den mørke middelalder". Det lille de har lest av kirkehistorie handler for det meste om det som skjedde på det europeiske kontinentet, hva som skjedde i Østkirken har man lite om noe kjennskap i det hele tatt. Og ikke kjenner man noe særlig til det som skjedde blant kelterne heller. Dermed sitter man igjen med en kirkehistorie som begynner på pinsefestens dag i Jerusalem, med Åndens utøselse over de 120, og de 3000 frelste. Så går man frem noen få tiår, så slukkes mer eller mindre lyset, før Martin Luther tenner det igjen. Først noen hundre år senere er vi tilbake ved begynnelsen, når pinsevekkelsen bryter ut.

Karikert historiefremstilling? Neppe. Det er slik jeg møter den i en del av reaksjonene på det jeg skriver her på bloggen.

For meg personlig har det vært befriende å finne ut at det finnes en strøm av Den Hellige Ånd gjennom hele kirkens historie. Man skal ikke lese mye av Østkirkens historie, eller om den koptiske tradisjonen, før man oppdager at Åndens gaver var sterkt til stede, både i enkeltpersoner og i mange menigheters hverdagsliv. Og ikke minst møter vi dette i den keltiske tradisjonen. Fra den har vi også fått vår kristenarv!

I dag på 1.pinsedag tenk på disse menn og kvinner som satte seg i sine små båter på det det store havet, og sa: "Blås Hellige Ånd, blås!" Og så tok vinden dem med til blant annet Norges kyster, og evangeliets frø ble sådd i norsk muld.

Dagens ikon er en fremstilling av Columba (521-597), han som er blitt kalt Den keltiske duen. En mann mer kjent ned det profetiske og overnaturlige enn mange av oss, vil jeg tro. Han var den første kristne misjonæren til de hedenske stammene i det nordlige Brittania, og grunnleggeren av det kjente klosteret på Iona. I tiden fremover vil jeg gi noen "smakebiter" fra hans liv og tjeneste, i håp om at flere skal se at det fantes et rikt Åndens liv gjennom hele menighetens historie. Jeg takker Gud for det som skjedde i Topeka og i Azuza street, men jeg takker også for den kontinuerlige Åndens strøm som har fulgt menigheten siden dens grunnleggelse og for alle som er blitt berørt av Åndens vind.