Stillhet eller snakkesyke

Jeg har mye å være takknemlig for. Blant annet kjenner jeg en djup takknemlighet overfor mennesker som har valgt å leve i stillhet og bønn. Gjennom deres vennskap og felleskap med Gud har disse menn og kvinner, hjulpet meg til å se den rikdom og de skjulte skatter som finnes, når man følger Jesu gode råd: "let så skal du finne, bank på, så skal det lukkes opp for deg". I en tid hvor de fleste ting aller helst skal ha hendt i går, så utfordrer disse menn og kvinner vår tro, tålmodighet og utholdenhet. Og viser oss en annen vei: prosessen. At ting tar tid, at det faktisk skjer noe underveis. At alt ikke oppnås her og nå, men at vi går en vei og langs veien skjer det ting som enten dras oss vekk fra Herren, eller fører oss inn i et djupere og sannere fellesskap med Ham, som vår sjel elsker.

Johannes Klimakos var en munk som levde i årene mellom 575-649. Allerede som 16 åring ble han munk i Katarinaklosteret på Sinaihalvøya, der han levde som eneboer i 40 år, for senere å bli leder for klosteret. Hans viktigste skrift, Paradisstige, er en veiledning for munkenes åndelige utvikling og hører med til de mest leste bøkene i klosterlitteraturen.

Jeg leste noe av Johannes Klimakos i går som handler om snakkesyken!

"Snakkesyken er forfengelighetens prekestol.

Snakkesyke er et tegn på uvitenhet, ryktespredningens post, den slibrige lettsindinghetens tjenerinne og upålitelighetens hjelper. Den tilintetgjør botens ånd, føder tristesse, sløver, utarmer hukommelsen, forstyrrer oppmerksomheten, slukker gløden og dreper bønnen.

Stillhet, derimot, er bønnens mor. Den setter den fangne fri, beskytter den guddommelige flamme, våker over foruften, bevarer botens sinnelag.

Få er de som evner å demme opp for en stormflod. Enda færre makter å stoppe en sladrende tunge.