Verken katolikk eller protestant, del 3

En etter en tok de protestantiske reformatorene oppgjør med det papistiske avlatssystemet. Med Bibelen i hånden understreket de at ingen kirke har noen som helst myndighet til å gi "avlat" for å minske straffen for synd eller på noen måte hjelpe de som allerede var døde eller fordømt. De protestantiske reformatorene understreket det de kalte sola fide, frelse gjennom troen alene.

Mange innen den anabaptistiske bevegelsen reagerte på dette. De mente at de protestantiske reformatorene nå byttet ut en form for avlatshandel med en annen! En moderne luthersk teolog, Dietrich Bonhoeffer (bildet), skriver om dette og kaller denne "protestantiske avlatshandelen" for "billig nåde":

"Billig nåde er vår kirkes dødsfiende. Vår kamp i dag gjelder den dyre nåde. Billig nåde betyr nåde som tilbudsvare – tilgivelse, trøst og sakrament til spottpris. Det betyr nåde som et kirkens uuttømmelige forrådskammer hvor den øses ut med lettferdige hender, tankeløst og grenseløst – nåde uten pris og omkostning. Billig nåde betyr rettferdiggjørelse av synden og ikke av synderen.

Billig nåde er tilgivelse uten bot, dåp uten menighetstukt, nattverd uten bekjennelse av synd, absolusjon uten personlig skriftemål. Billig nåde er nåde uten etterfølgelse, nåde uten kors, nåde uten den levende Jesus Kristus. Man ga forkynnelsen og sakramentene billig, man døpte, man konfirmerte, man tilsa et helt folk syndenes forlatelse, uspurt og betingelsesløst. Man ga det hellige til spottere og vantro, man øste ut nådestrømmer uten ende. Men kallet inn i Kristi strenge etterfølgelse ble sjelden hørt. Hvor ble det av den gamle kirkes dype innsikt som i dåpskatekumenatet så trofast våket over grensen mellom kirke og verden, våket over den dyre nåde? Hvor ble det av Luthers advarsler mot en forkynnelse av evangeliet som gjorde menneskene sikre i sitt gudløse liv?

Nåden er dyr fordi den kaller til etterfølgelse, nåde er den fordi den kaller inn i Jesu Kristi etterfølgelse. Dyr er den fordi den koster mennesket livet, nåde er den fordi den skjenker ham livet. Dyr er den fordi den fordømmer synden, nåde fordi den rettferdiggjør synderen. Dyr er nåden fremfor alt fordi den var dyr for Gud, fordi den kostet Gud hans Sønns liv – ”Dere er dyrt kjøpt” – og fordi intet kan være billig for oss som er dyrt for Gud. Nåde er den fremfor alt fordi Gud ikke aktet sin sønn for dyr for vårt liv, men ga ham hen for oss. Den dyre nåde er at Gud ble menneske.»

I sin bok "Lydighetens vei", skriver Bonhoeffer, at det å være lutheraner betyr "å overlate etterfølgelsen av Kristus til Nomianere, Calvinister og Anabaptister - og alt dette for nådens sak. Vi rettferdiggjør verden og fordømmer som vranglærere de som forsøker å følge etter Kristus, Resultatet var at en nasjon ble kristen og luthersk, men på bekostning av sant disippelskap. Prisen som måtte betales var altfor billig. Billig nåde har vunnet frem den dag i dag."

Disse sjokkerende ordene kommer ikke fra en av Luthers meningsmotstandere, men er en oppriktig bekjennelse fra en moderne luthersk teolog som så kollapsen av tom protestantisme i nazitidens Tyskland, hvor den store majoriteten av kirkemedlemmer falt fra troen og begynte å følge en moderne antikristen diktator. Dette viste at kristentroen i Tyskland var særdeles grunn og overflatisk.

Men anabaptister, som var samtidige med Luther, mente sola fide var en feilslutning. En av dem var Menno Simons. Han mente at dette begrepet førte til at folk ikke behøvde å ta noe oppgjør med synden, og leve et annerledes liv:

"De forble i det gamle, korrupte syndelivet, i et uforandret liv, uten gudsfrykt, som om de aldri i sitt liv hadde hørt ene eneste stavelse av Herrens ord og som om Gud ikke ville straffe ondskap og urettferdighet." (The Complete Works of Menno Simons, side 283)

Historikere er generelt enige i at en av reformasjonens frukter var et moralskt forfall overalt i Europa der læresetningen "troen alene" spredte seg blant vanlige mennesker.

Del 1 og del 2 av denne artikkelserien sto på trykk 20.april og 21. april.

(fortsettes)