I den første artikkelen så vi på hvordan Guds ord definerer begrepet "gudsfrykt". I denne artikkelen skal vi se litt nærmere på hvordan denne gudsfrykten manifesterer eller arter seg:
I 2.Kor 7,1 leser vi:
"Derfor, mine kjære, da vi har disse løftene, så la oss rense oss fra all vår urenhet på kjød og ånd, og fullføre vår helliggjørelse i gudsfrykt."
Når et menneske er oppslukt av gudsfrykt, så vil alle sider ved vedkommedes liv være berørt. Dette innkluderer måten vedkommende bruker tiden sin, pengene sine, hvordan han taler, de stedene han besøker, det han gjør mens han er på internett, de menneskene han omgir seg med. Alt dette får betydning for vedkommende hvis det finnes gudsfrykt i hans eller hennes liv.
I den gamle pakt var det slik (0g det er det også i den nye), at det å leve i gudsfrykt fylte ens liv med en bevissthet om at vi ikke kan unnslippe Guds nærvær. Hvert eneste øyeblikk er tilbrakt i Hans selskap enten vi er oss det bevisst eller ikke. Det er denne bevisstheten om et alltid værende nærvær som gir vår eksistens mening, og som får betydning for hvert eneste valg vi gjør.
Men - og dette er det viktig å understreke - en rett forståelse av hva gudsfrykt er innebærer også at vi forstår at den er kombinert av en erfaring av at Gud elsker oss. Når vi står der i full beundring over kraften og storheten i Gud, så balanserer Ånden det for oss ved at vi vet at vi er elsket av Gud.
I Apostlenes gjerninger kapitel 10 får vi et konkret eksempel på hvordan gudsfrykten får konsekvenser i et menneskes liv. Der fortelles det om Kornelius, en offiser i det italienske regimentet:
"Han var en gudfryktig mann og en som fryktet Gud med hele sitt hus. Han gav rikelig med barmhjertighetsgaver til folket, og han bad alltid til Gud." (Apgj 10,2 - deler av verset har jeg satt i kursiv).
Gudsfrykten i livet til Kornelius får praktiske konsekvenser:
* Han fryktet Gud med hele sitt hus.
* Han gav barmhjertighetsgaver
* Han bad
Gudsfrykt kan lett bli noe svevende. Men er det ikke. Den får konsekvenser om det er en rett frykt for Gud. I enkelte kristne miljøer snakkes det foraktelig om å være religiøs, og det understrekes at det ytre betyr ikke noe, for da er man å ligne med fariseerne. Men dette er ikke bibelsk tankegang. Troen er ikke bare noe vi har i hjertet, den får praktiske konsekvenser.
"Men vær ordets gjørere, og ikke bare hørere som bedrar seg selv." (Jak 1,22)
(fortsettes)
http://www.opusdei.no/art.php?p=26746
SvarSlettSann gudsfrykt er å leve i han som er lyset.
Ikke bare i hjertet men i hele legemet skal bli fylt med han.
Ditt kommer få som snakker og skriver om hva Gudsfrykt er.
Å bli bildet med å vende tilbake er å vise lydighet mot Gud sine høyeste ønske fra fallets svikets time da vi manglet gudsfrykt og skammet oss over vår hellige nakene kropp for gud.
Hvorfor skammer dere over å vise dere for meg slik dere er ?
Å la det indre mennesket vokse frem er ingen dogmatisk sak for der er det Jesus selv det levende ord som forvandler.
Broder i kristus