Kurderne - et folk uten land, men ikke glemt av Gud, del 1

Et av mitt livs store privilegier er å bli kjent med det folk som kalles kurdere. Mer gjestfrie, snille, trofaste mennesker skal du lete lenge etter.

De er et folk uten land, deres lidelser er mange. Forfølgelse, likvidasjoner, massedrap, trakassering, sjikane - alt dette og mer til hører til deres historie. Men til deres historie hører også en enorm livsglede, dans, feiringer av ulike slag, lengselen etter frihet, sterke personligheter.

Mange historikere mener de stammer fra mederne, og det er mye som tyder på at det er sant. I såfall leser vi om dem i både Det gamle- og Det nye testamente. Mederriket var jo et stort og ærerikt rike. På pinsefestens dag i Jerusalem, når Ånden utøses over de 120 og 3000 mennesker blir frelst, var det medere tilstede. "Og hvordan kan det ha seg at vi hører, enhver av oss på vårt eget språk, det som vi ble født inn i? Partere og medere og ...." (Apgj 2,8-9) Dette betyr at mederne fikk del i evangeliet veldig tidlig, og i dag er vi vitne til at mange kurdere kommer til tro på Jesus som sin Frelser og Herre. Mange av dem er desillusjonerte muslimer, og mange av dem opplever også at araberne har forvoldt deg mye vondt og vært deres undertrykkere.

I dag snakkes det om Kurdistan, uten at dette er betegnelsen på et eget land. Kurdistan er tradisjonelt en betegnelse på landområder der kurdere hører til. Området omfatter det sørlige og østlige Tyrkia, fra foten av Taurus-fjellene i vest til Ararat-fjellene i nordøst, deler av Nord-Syria, det nordøstlige Irak, den nordvestlige delen av Iran samt deler av Armenia og Aserbajdsjan.

Kurderne som ikke er noe lite folkeslag - de utgjør 40 millioner mennesker - har lenge vært utsatt for systematisk undertrykkelse fra de dominerende folkegruppenes side.

I en artikkelserie skal vi se litt nærmere på kurdernes historie, deres nåværende situasjon, deres kamp for selvstendighet og frihet og vi skal se nærmere på hva som skjer med de mange kurderene som i dag kommer til tro på Jesus.