I dag er det på dagen 65 år siden D-dagen, eller Debarkation day, kodenavnet for de alliertes invasjon av Frankrike. Denne dagen ble 24 000 fallskjermsoldater satt inn i Normandie. 7000 skip sto for transport og ilandsetting av rundt 156 000 infanterisoldater på fem ulike strender. De fikk flystøtte fra 5400 jagerfly og 3000 bombefly som gjennomførte 14 000 turer den første dagen. Dette var begynnelsen på slutten på den 2. verdenskrig. Tyskerne ga hard motstand, men i løpet av dagen klarte de allierte å ta tre små brohoder i Normandie. Etter seks dager holdt de en sammenhengende kyststrekning på 95 kilometer og de klarte å bryte gjennom tyskernes linjer. Etter en måned sto en million allierte soldater på fransk jord.
Det er forhold ved denne historiske hendelsen som gjør at en ikke bare føler dyp takknemlighet overfor de som var villige til å dø for friheten og befri Europa fra det forferdelige naziregimet. Det er et annet forhold som ikke skal undervurderes. Hadde det ikke vært for D-dagen hadde Europas skjebne ligget i hendene på Den røde armé. Det er ikke så vanskelig å tenke seg hva som da ville ha skjedd. Stalins utrenskninger, de vilkårlige henrettelsene, undertrykkelsen, forfølgelsen som fulgte i sporene av 2. verdenskrig bør sette D-dagen i rett perspektiv.
Krig er forferdelig. Tapstallene på D-dagen var historisk lave, av de 156 000 ilandsatte soldatene døde 2500, 1,6 prosent. Men vi skal ikke glemme at bak hvert eneste et av disse tallene skjuler det seg en far, en bror, en sønn, en ektemann. Men sammenligner vi det med de øvrige grusomme kamphandlingene i 2. verdenskrig ble tapstallene små. Slagene om Hviterussland, Smolensk og Moskva i 1941 krevde 1,6 millioner menneskeliv. Stalingrad en halv million, det samme gjorde Leningrad. I Kiev i 1941 døde over 600 000. En halv million døde i Hviterussland i 1944. I Kursk i 1943 døde 300 000. 250 000 døde i Berlin i 1945.
Men var ikke du pasifist da Bjørn Olav?
SvarSlettHer går jeg å venter på en artikkelserie om pasifisme og så kommer isteden dette innlegget hvor du priser krigshandlinger. Greit nok (jeg også glad vi ikke lever under nazismen idag), men hvordan dette kombineres med pasifisme er jeg spent på. Kanskje andre også lurer på dette. Er man pasifist skal man så ikke ta skrittet helt ut?
Hva er dine tanker om dette?
Gjelder passifismen bare enkelte tilfeller?
EW
Jeg er av overbevisning pasifist, EW, og skal nok skrive artikler om det. 2.verdenskrig var grusom, millioner av mennesker var berørt, ble drept, mistet sine kjære, seks millioner jøder ble tilintetgjort. Jeg hedrer de som på denne dag gav sine liv. Det kan en vel gjøre, uten at man glorifiserer krig og krigshandlinger? Jeg priser ingen krigshandlinger, men jeg forstår at mennesker var villig til å ofre sine liv for å få en ende på barbareriet.
SvarSlettEr også pasifist. Men Guds ord er realistisk.
SvarSlettDer står det at det skal være krig inntil enden! (Dan.9,26)
For det er seierherren fra Golgata som gjør ende på krigene over hele jorden!(Salme 46.10)