Blant kurdiske venner en fredagskveld i juli

Det er godt å være blant venner. Fredagskvelden tilbrakte vi blant noen av de næreste og beste vennene vi har, en kurdisk familie fra Iran. Vi skal ikke bruke navnene deres. De er kvoteflyktninger fra FN og har bodd her en del år. Vi har kjent dem siden de kom til Norge, og har opplevd svært mye fint sammen.

Torsdag var det en veldig spesiell dag for våre venner. Mannen i huset skulle få møte igjen sin søster som han ikke har sett på 15 år. Tenk det! Vi som er så heldige å bo i Norge, og har familie nært innpå oss, forstår vel ikke helt hva et slikt savn innebærer for dem begge. Smertene, lengselen, håpet man bærer på. Torsdag ble de to gjenforenet. Vi gleder oss så med dem.

I går fikk vi også ta del i gleden sammen med våre kurdiske venner, og vi fikk hilse på søsteren til min gode venn for første gang. Det var så godt å se de to sammen, og ikke nok med det. Den ene søsteren til mannens kone var også kommet fra Iran, sammen med noen andre kurdere som bor her i området.

Kvelden bar preg av mye god humor, latter, historier, glede. Min kone og jeg gledet oss sammen med disse våre kjære venner, og de inkluderte oss i fellesskapet. Slik bare kurdere kan gjøre. Vi følte oss så velkomne.

For oss var det ekstra godt å kjenne varmen fra gode venner, og fellesskapet med dem etter å ha opplevd noen krevende og tøffe ting tidligere på dagen. Vi skal ikke gå inn på hva det var, men det handler om noe som for oss er smertefullt.

Etter å ha besøkt våre kurdiske venner kjenner vi oss så elsket, og inkludert. Og vi gleder oss stort over å kjenne slike mennesker som disse.

Bildet viser unge kurdiske gjetere i de kurdiske fjellområdene i Iran.