Det jeg skal skrive om nå har sikkert mange av bloggens lesere erfart, men det er viktig å minne hverandre om hvordan Gud leder i hverdagslige hendelser. Det er ofte vi glemmer å se Guds ledelse i disse. Vi er liksom ute etter de store tingene, og glemmer så lett de små. Men fordi vi overser de små tingene hvor Gud leder, er det heller ikke sikkert vi opplever de store tingene. Gud øver oss gjennom de små, og setter oss så over noe som er større.
Mine anabaptistvenner i Arizona, USA, Don og Michi Murphy har en funksjonshemmet datter som heter Naomi. På onsdag hadde de møte hjemme hos seg, i den lille anabaptistiske forsamlingen de er leder for. Michi Murphy holder for tiden på ned å sette sammen en sangbok med anabaptistiske sanger.
Hjemme hos familien Murphy har de for vane at Don, Michi og Naomi plukker ut sangene før møtet begynner. På grunn av Naomi's funksjonshemming må faren under møtets gang spørre datteren om hvilken sang som er den neste de skal synge. Hun foreslår aldri sangene selv.
Men onsdag skjedde det et aldri så lite under. Naomi foreslo avslutningssangen før faren spurte, og det var ikke en sang de hadde plukket ut på forhånd. Helt utenfor det oppsatte programmet foreslår Naomi en sang. Noe slikt hadde hun aldri gjort før.
Sangen het "Jeg er Livets Brød."
Don forteller at han ble målløs. Han hadde nemlig de siste dagene gått rundt og tenkt på ordene fra 1.Joh 1,7 og Matt 26,28, for å prøve å trenge dypere inn i forståelsen av Jesu blod. Dette hadde han ikke fortalt til Naomi, og denne sangen handler nettopp om Jesu blod. I 1.Joh 1,7 og Matt 26,28 står det:
"Men hvis vi vandrer i lyset, slik Han Selv er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu Kristi, Hans Sønns blod renser oss fra all synd."
"For dette er Mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndernes forlatelse."
For Don ble dette en sterk opplevelse, og en bekreftelse på at han holdt på med noe som Gud ville at han skulle være opptatt med.
Som sagt, en bitteliten hverdagshendelse, men likevel: Den viser hvordan Gud gjennom disse små hverdagshendelsene leder sine barn og taler til oss. Del gjerne en slik hendelse med oss, så kan vi sammen glede oss over hvordan Gud leder deg gjennom hverdagshendelser du opplever.
På bildet ser du Michi og Don Murphy som holder en liten baby.
Shalom!Merker selv i min vandring med Herren at jeg blir prøvet i å være trofast i det små...Det er ikke alltid like lett,særlig når de ferdiglagte gjerningene virker så ubetydelige der og da...
SvarSlettMen jeg vil fortelle om noe som hendte ved den forrige "juletid".Jeg tror det var den første søndagen i advent.
Vi bor midt i sentrum av en by,og plutselig hører jeg endel støy utenfor,og går til verandadøra for å titte ut.
Der ser jeg masse mennesker og mange av de er kledd i nissedraktfarver.Jeg ser at det har blitt satt opp provosoriske stand hvor noen selger "nissegodteposer".
Da blir jeg fylt med en inderlig nød for disse "nissedyrkerne"og sukker til Gud.Så opplever jeg en klar tiltale inni meg fra Den Hellige Ånd, om jeg er villig til å gå ned dit og lovprise Herren av hele mitt hjerte!
Først ble jeg litt perpleks!men da hjertet mitt bare fortsatte å banke,gav jeg etter,henta noen sangnoter,kledde godt på meg og gikk skjelvende ned på gata.
Jeg stelte meg strategisk til midt i folkemengden og begynte å prise Jesus Kritus av hele mitt hjerte.og av full hals!:-)
Og du skulle sett de forskjellige reaksjonene jeg fikk...det er til å både gråte og le av:-)De fleste gikk likegyldig forbi,tilsynelatende upåvirka...noen smilte og lo...andre viste tydelig irritasjon og sinne...
Men jeg bare fortsatte å konsentrere meg om å lovprise Herren...og jeg ble belønnet med Hans fred og glede:-)
Så oppløste folkemengden seg litt etter litt...og "nissestandene"måtte pakke i sammen idet en av dem sa :"Her går det jo ikke ann å stå..."!
Da så jeg at det sto igjen tre ungdommer,og ei av de begynte å prate med meg,Halleluja!Jeg fikk vitne endel for ho og gav ho en slags hjemmelaga traktat,som lå inni en liten heklataske.Ho ble veldig glad og gav meg en klem...