søndag, juli 26, 2009

Molokanere, Paulikanere, baptister, Azuza street og Demos Shakarian, del 1



14. juli startet jeg på en serie om historien til baptistene i Nevo-Spaske i Ukraina. I den forbindelsen nevnte jeg de såkalte "melkedrikkerne", eller Molokanerne. Denne grupperingen er kanskje ukjent for mange, men for de som har lest Leo Tolstoj dukker de opp i visse sammenhenger i hans forfatterskap. For den som er interessert i kirkehistorie, så finnes det linker til såvel de såkalte Paulikanerne som Azuza Street og Demos Shakarian og Full Gospel Buisinessmen Fellowship. Men det er å foregripe historien. For bedre å forstå bakgrunnen til historien om baptistene i Nevo-Spasske, gir jeg her en kort introduksjon til Molokanerne. Som en kuriositet kan jeg nevne at Luther forlag i 1996 gav ut romanen "Øststormens dag" av Julia Shukan, som er en spennende historie om Molokanerne hentet fra Kaukasus, Aserbadsjan og Armenia.

Molokans er russisk for melkedrikkere. Navnet skriver seg fra en gruppe russiske bønder som på 1600-tallet avviste å lyde Den ortodokse kirke. De fikk navnet sitt fordi de drakk melk mesteparten av kirkens foreskrevne fastedager, og spesielt under Den store fasten. Selv kalte de seg "Sanne åndelige kristne".

Det finnes historisk materiale som kan tyde på at Molokanerne var influert av de såkalte Paulikanerne. Paulikanerne var en bevegelse som oppsto i årene 650-872, grunnlagt av en mann kalt Constantin, som sansynligvis var armener. Navnet "paulikanere" kommer av at de ønsket å vende tilbake til renheten i skriftene til Paulus, og vendte seg vekk fra en del av kirkens tradisjoner. Opplysningene om grunnleggeren Constantin, er usikre. Professor i kirkehistorie ved Uppsala Universitet, Gunnar Westin, skriver: "Karakteristisk for disse paulikanerne var deres krav om et hellig liv. En skulle skille seg fra den navnkristne massen, som nøyde seg med kirkens seremonier og ytre religiøse former. De hadde sine egne predikanter og avviste den spesielle presteinnvielsen og kirkens hierarkiske ordning. En sa de at de til og med undervurderte sakramentene, og i visse tilfeller var dette sant, for de la vekt på det indre livet og ikke på materielle ting. De erklærte selv at de tilba Gud alene, ikke materielle ting. De holdt korset, kirkene, presteklærne og messeofferet for intet, og gjerne kalte de seg selv rett og slett kristne." (Gunnar Westin: Frikirkenes historie. Norsk Litteraturselskap, 1955, side 32)

Professor Westin mener at det "var sannsynligvis en forgrening av paulikanerne som under navnet av bogomiler trådte fram i Bulgaria i 900-årene."

Det er interessant at molokanerne oppstår omtrent samtidig med anabaptistene. Det er mange likhetstrekk. Molokanerne var pasifister, som hovedtyngden av anabaptistene var det. De snakket om kommunitetsliv, de skilte mellom stat/kirke, deres menigheter ble ledet av eldste.

Martyrkirke

Det var under selveste Ivan den grusomme at Matthew Simon Dalmatov, begynte å vitne om sin nyfunne tro for sin slekt og for innbyggerne i landsbyen hvor han bodde. Dette skjer rundt byen Tambov. Byen Tambov, som ligger 480 km sørsøst for Moskva, er det administrative senteret for Tambov oblast. Byen ble grunnlagt i 1636.

Dalmatov dro til Moskva for å vitne der. Her tar en gruppe mordvinere i mot budskapet. Mordvinerne tilhører den finsk-ugriske språkfamlien. Dalmatov blir senere arrestert, heretikere ble nemlig strengt straffet i datidens tsar-Russland. Ortodokse prester brukte et spesielt hjul, som ble brukt ved henrettelser på den tiden, til å pine Dalmatov til døde! Henrettelsesmetoden betegnes som en av de mest bestialske som finnes, og innebærer grusomme smerter for den som utsettes for den.

Molokanerne ble etter dette jaget fra sted til sted, mest fordi de nektet å bære våpen.

(fortsettes)

Bildet er tatt av en gruppe molokanere tidlig på 1900-tallet.

4 kommentarer:

  1. Dette var ukjent, spennende lesestoff. Gleder meg til fortsettelsen.

    SvarSlett
  2. Eg er ikkje så sikker på dette. At samanblanding av kyrkje og stat i den russisk-ortodokse kyrkja gjekk for langt på eit tidspunkt, er greit nok. At prestar (eller tsarens folk i presteklede?) torturterte andre kristne er forferdelig. Men det må samstundes seiast at også ortodokse prestar var torturerte og drepne under Ivan den Grusame, når dei sto i mot han.

    Det neste eg tenkjer på er at det ikkje er automatikk i at ein som dør for trua si har ei sann tru. Muslimar og sikhar har jo også sine martyrar. Og ulike vranglærer som har oppstått har hatt sine martyrar, på same måte. Den gnostisistiske markionismen er vel eit av dei tidlegaste døma.

    Ei vekkjing som oppstår ved å nekta å følgja fasten, høyrest ikkje ut som eit verk av Den Heilage Ande, tykkjer eg, men meir som eit opprør. Det var Jesus sjølv som sa at hans etterfylgjarar skulle vera folk som fasta, etter at han var reist frå jorda. Og sjølv om dette var utspranget for Molokan-rørsla, les eg på Wikipedia at dei har erstatta kyrkja sine fastereglar med dei gamaltestamentlege. Ikkje ulikt adventistane altså, og i opposisjon mot Guds openberring til Peter om at det ikkje finst reine og ureine dyr under den nye pakta.

    Mest av alt syns eg Molokanarane minnar om ei anna tidleg form for vranglære, Montanismen. Dei hadde også sine sjåarar som kom med spektakulære profetiar. Montanus såg seg sjølv som talsmannen Gud skulle senda. Og hans kvinnelege medprofetar hadde fått openberra Kristus i kvinneleg form.

    Eg er jo sjølv tidlegare medlem av ein karismatisk menighet, og kjenner godt fristelsen til å tru at nettopp min menighet er den «eigentlege» kyrkja, dei som er kome lengst, er mest åndelege og har dei mest spanande profetiane. Kva anna er det enn åndeleg hovmod?

    Viss Molokanarane hadde paulikanarane blant sine kjelder, er det grunn til å kalla dette grumsete vatn. På

    dette etterettelege katolske oppslagsverket
    kan ein lesa mykje om paulikanarane. Dei trudde ikkje på inkarnasjonen, gamle testamentet, og var ikon-knusarar.

    Så er det ikkje dermed sagt at det ikkje kunne vera positive element i kjettar-rørslene. Krav til heilagt liv, til dømes.

    Beste helsing Øystein Lid

    SvarSlett
  3. Øystein

    Svaret er på grunn av lengden delt i to:

    Takk for ditt gode bidrag. Når jeg skriver om dette, så er det først og fremst fordi jeg er interessert i kirkehistorie. Ikke fordi jeg nødvendigvis deler synet til de jeg omtaler. Men det er jeg sikker på du forstår, jeg skriver dette om noen skulle tro det.

    Den russisk-ortodokse kirke er vel på mange måter selve martyrkirken i moderne tid. Kommunistene drepte tusener på tusener av deres biskoper, prester og munker. Og går vi, som du, lenger tilbake i historien finner vi eksempler på at tsarens folk også mishandlet og tok livet av kirkens medlemmer, både lege- og ordinerte. Men vi har også eksempler på at Den ortodokse kirke selv står bak forfølgelse av annerledes tenkende. På samme måte som Den lutherske kirke og Romerkirken. Dette har vi grelle eksempler på både fra gammel og ny tid. Jeg har selv opplevd at en ortodoks prest har krevd at jeg skulle arresteres av politiet i Russland, fordi jeg forkynte på et møte i en leid bygning. Vi hadde myndighetenes tillatelse, men den ortodokse presten krevde at politiet fjernet meg. Selveste politimesteren dukket opp, men jeg slapp heldigvis å bli satt i fengsel.

    En kirke som bruker makt, og da særlig i samarbeide med sekulære myndigheter, overfor andre mennesker - enten de er kristne av annen overbevisning, eller av andre årsaker, er en kirke som har spilt falitt. Den opptrer i direkte motsetning til Bergprekenen. At man er tydelig i forhold til vranglære, er et kall kirken har, men en slik tydelighet kan aldri komme til uttrykk i bruk av voldelige midler. Her har også Østkirken gjort seg skyldig i grove synder, som den står ansvarlig for. Og det med biskopers og patriarkers godkjennelse.


    Nei, selvsagt er ikke martyrstemplet noen garanti for at man har rett tro. Men martyrskaren teller nok langt flere enn vi tror. I en av de nyeste bøkene som er skrevet om martyrkirkens historie dokumenteres dette godt. Men det er utrolig at forfatteren ikke har klart å få med seg,de tusener på tusener av anabaptister som ble mishandlet og drept på mest bestialske måte, av Romerkirken, Den lutherske kirke og Den reformerte.

    Fasten hører så absolutt med til de åndelige disiplinene, og til et normalt kristent liv. Nå har jeg ikke studert bakgrunnen for hvorfor den tidlige kirken endret på fastedagene. Dette skjer jo ganske tidlig i kirkens historie, da de første kristne faster på andre dager enn jødene. Årsaken var kanskje å distansere seg fra å bli oppfattet som en ren jødisk sekt?

    Om det er årsaken, så kan det hjelpe oss til å forstå hvorfor molokanerne hadde et annet syn på fasten enn Den ortdokse kirke. Kanskje følte også de behov for å distansere seg? Men molokanerne fastet også, men da på en annen måte enn Den ortodokse kirke.

    SvarSlett
  4. Jeg er ikke helt sikker på hvor etterrettelig dette katolske oppslagsverket er. Vi må huske at det er et katolsk oppslagsverk. Med det mener jeg at historien er sett med deres øyne, og fra deres ståsted. Og at Romerkirken tok grundig feil i vurderingen av annerledes tenkende, det er jo selve historien et eksempel på. Jeg er derfor ikke så sikker på om deres opplysninger om molokanerne er helt korrekte. Men jeg tar et forbehold her, jeg er i ferd med å studere molokanerne, så jeg kan ikke trekke noen konklusjon.

    Med hensyn til det andre du skriver om, det åndelige hovmodet i en menighetssammenheng som tror at de er den "eneste kyrkja", så kjenner jeg dette dessverre så altfor godt.

    Men jeg synes det fortsatt er vanskelig å finne en farbar vei i det landskapet vi befinner oss i. Min lengsel er sterk når det gjelder å finne tilbake til kirkens røtter. Underveis er det mange ting som har falt på plass, men det er også ting jeg strever med. Innimellom har jeg trodd jeg var i havn, men så dukker det opp noen vriene spørsmål som jeg må gå noen nye runder med.

    Men det er klart: alt det som påstås å være bibelske menigheter, er langtfra det. Og det kan heller ikke være slik at det kan være så mange meninger om en og samme sak. 33000 protestantiske kirkesamfunn, sies det å være! Jeg har i hvert fall hørt det tallet. Det er jo fullstendig absurd. Og nå skal man jo også danne sine egne menigheter, og samles i hjemmene, og ikke ha noe lederskap.

    Takk for dine bidrag på bloggen. De hjelper meg til å tenke!

    SvarSlett