"Herre, måtte Joyce, være radikalt åpen disse dagene hun skal tilbringe i stillhet."
En av bønnevennene til Joyce Huggett bad denne bønnen da han ba for Joyce, før hun trakk seg tilbake for å tilbringe tid med Gud.
Jeg har tenkt mye på akkurat denne bønnen de siste dagene.
Å være radikalt åpen for Gud er nemlig selve forutsetningen for at Gud kan møte oss. Vi har ofte så mange betingelser, de fleste sikkert ubevisste, når vi trer frem for Gud. Vi har liksom sett for oss hvordan ting skal bli, hvordan Gud skal løse de utfordringene vi står midt oppe i. Men vi kan ikke stille betingelser for hvordan Gud skal svare. Gud er Gud.
Men vi kan be om å være "radikalt åpne".
Det er en utfordrende bønn, og det er en dristig bønn.
For dermed overlater vi til Gud å svare på den måten som behager Ham aller mest.
For å be på denne måten må nok de fleste av oss gå igjennom en prosess.
Det vanskeligste er å gi opp selvkontrollen vår. Av egen erfaring vet jeg det. Jeg må lære Gud å kjenne, vite at Han er til å stole på. Gud vil åpenbare seg for oss, og gradvis skapes det en tillit som gjør det mulig for meg å slippe taket, og overlate alt til Gud.
For enkelte er ikke det jeg skriver om nå tilsynelatende noe problem. De stoler på Gud med det samme. Det kan vel være så, men jeg tror dette nok mer er snakk om umodenhet, hvor man i ungdommelig iver kaster seg ut i det, og tror Gud. Jeg tror at Gud også møter en slik djervhet og setter pris på den, men troens vei er en vandring og når vi går den veien, vil vi møte utfordringer som krever at vi lodder djupere. I slike prosesser koster det noe å overgi seg til Gud. Kostnaden består i at vi må være villig til å kvitte oss med krykkene våre, og begynne å gå skritt for skritt inn i et for oss ukjent landskap. Vi begynner å gå en vei vi ikke har gått før.
Dette kalles troens eventyr.
Du verden så spennende det er å leve med Gud.
Jeg holder meg til metaforen:
SvarSlettJeg ser for meg troens vei som en smal sti som fort kan gro igjen hvis den ikke brukes. Det er også hindringer på stien. Men det største problemet er alt som vokser av busk og kratt rundt slik at jeg nesten ikke kan se hvor stien går. Det er da det hadde vært greit med en medvandrer/kjentmann, som vet hvor stien går og som kan vite litt om hvor det må ryddes for at stien skal bli synlig. Ryddejobben må jeg gjøre selv, men jeg trenger noe heiarop og hjelp til å se hvor det må ryddes. Konkrete hindringer vil nok komme til syne, og kanskje trenger jeg hjelp til å klatre over eller å gå rundt. Innerst inne vet jeg at vandringen på stien vil være så spennende at jeg aldri vil se meg tilbake eller sørge over det jeg måtte kutte vekk. Men nå først gjelder det å bekjempe litt busk og kratt...
Tove O