Vår keltiske kristenarv

Lederen for Doulos nettverket, den tidligere pastoren for Kristkirken i Bergen, Reidar Paulsen (bildet), har startet en ny blogg. En av de siste bloggpostene handler om Lindisfarne og vår keltiske arv. Den er et viktig bidrag til å forstå en svært spennende del av vår egen kirkehistorie, og hjelper oss til å sette ting i rett perspektiv. Artikkelen er lengre enn de som vanligvis publiseres her på bloggen, men du var vel såpass tid i sommer at du tar deg tid til å lese denne! Reidar Paulsen er en kristenleder jeg setter stor pris på. Han har integritet, tyngde og er svært kunnskapsrik. Jeg glemmer ikke tiden vi fikk sammen i vårt eget hjem, da Reidar Paulsen tok en avstikker hit til Gjøvik så vi fikk snakket sammmen, i en for ham travel reisevirksomhet. Det satte jeg svært stor pris på. Det er nok flere enn meg som synes det var trist når bladet han var redaktør for, Visjon, ble lagt ned. Jeg har fortsatt gjemt de fleste nr. Med velvillig tillatelse fra Reidar Paulsen selv gjengir jeg artikkelen her:

Skal du til England i sommer? Hvis den nordøstre delen av landet er med på reiseruten, bør du spandere en dag på Lindisfarne – ”Den hellige øya”. En stille vandring i de mektige klosterruinene blir en påminnelse om den kraftfulle kristnings- og misjonsimpulsen som gikk ut fra de keltiske områdene av de britiske øyer og Irland og berørte store deler av Europa, og om vikingenes brutale herjinger. Men sjekk tidevannstabellene før du krysser over til øya, ellers kan oppholdet bli lenger enn planlagt.

I det Herrens år 973 fikk munkene på den lille tidevannsøya Lindisfarne på nordøstkysten av England uventet og brutalt besøk. Som et uvær fra havet kom gjestene, de første av de etter hvert utallige langskipene fra Norge og Danmark som skulle røve og plyndre Englands og Skottlands og Irlands kyster. De kom til et folk som var fullstendig uforberedt på å forsvare seg for mot angrep over havet. Og de begynte sine herjinger blant de mest forsvarsløse av alle forsvarsløse, munkene i klostrene. Klostrene på Lindisfarne, i Jarrow og på Iona var de eldgamle sentrene for keltisk kristendom og rike på skatter. De ble de første målene for vikingene.

I den angelsaksiske krønike berettes det at folk i Northumbria i år 973 ble skremt av mørke varsler. Der var storm og lyn, og ildsprutende draker ble sett på himmelen. En stor hungersnød fulgte varslene, og samme året ødela en mengde hedenske menn Guds kirke på Lindisfarne med rov og drap.

Ryktene om plyndringen spredte seg raskt. Ved Karl den stores hoff satt den lærde Alcuin. Han skrev: ”I de omtrent tre hundre og femti år som vi og våre forfedre har bodd i dette elskelige landet, og aldri tidligere i Britannia, har en slik terror vist seg som denne vi nå har lidt ved hedenske hender. Heller ikke var det tenkt mulig aI følge historikerne representerer overfallet på klosteret på den lille øya på kysten noen mil nord for Newcastle slutten på en epoke i engelsk historie og begynnelsen på en ny tid. Mange vil også si at det var begynnelsen på slutten for den særpregede keltiske kirke og kristendom. I dag blomstrer imidlertid interessen for den keltiske kirke i mange kretser, ikke minst blant fornyelsesfolket i Storbritannia.t et slikt innhugg kunne gjøres fra sjøen.”

Lindisfarne er rik på minner og sterkt knyttet til kristningen av denne delen av England. De første kristningsfremstøt i Storbritannia går langt tilbake. Evangeliet var heller ikke ukjent i Northumbria, et av de engelske rikene på den tiden, da kongesønnen Oswald kom tilbake fra landflyktighet og beseiret okkupantene av hans eget hjemland ved slaget ved Heavenfield i 634. Før slaget plantet han korset i jorden og markerte sin egen tro.

Den nye kongen hadde sin borg i Bamburgh. Noe av det første han gjorde, var å sende bud til Iona, klosteret hvor han hadde vært i landflyktighet og blitt døpt, for å få hjelp til kristningen av landet. Iona var kanskje det viktigste senter for keltisk tro og misjon den gangen.

Klosteret sendte en munk ved navn Corman. Han beskrives som en mann med ”strengt lynne”, og han kom ikke godt ut av det med de engelske. Etter en tid vendte han skuffet tilbake til Iona og klaget over at de engelske var ”et uregjerlig folk med et gjenstridig og barbarisk temperament”.

Fellesskapet på Iona holdt rådsmøte for å avgjøre neste skritt. Blant dem som var til stede, var en irsk munk som hette Aidan. Han lyttet intenst til Cormans rapport. Så reiste han seg og sa: ”Broder, det ser ut for meg som du har vært for streng med dine uvitende tilhørere. Du burde fulgt apostlenes praksis og begynt med å gi dem den enkle læres melk og gradvis næret dem ved Guds ord.”

Da Aidan satte seg, var alles øyne på ham. De opplevde at det lå et sterkt kall fra Gud på Aidan til å dra av sted for å evangelisere de engelske. Og uten mer om og men innviet de ham til biskop og sendte ham av sted med Iona-klosterets velsignelser og bønner.

Innvielsen av Aidan fant sted i 635. Han reiste straks til kong Oswald i Bamburgh, men opprettet sitt eget hovedkvarter på tidevannsøya Lindisfarne litt nord for kongens by og borg. Det kalles et kloster, men som typisk for keltiske klostre, var det en misjonsstasjon eller et misjonssenter. Der ble drevet en utstrakt opplæring av folk til undervisning og evangelisering. Med utgangspunkt på Lindisfarne ledet Aidan en stor virksomhet som resulterte i flere klostre andre steder. Det er ikke uten grunn av Lindisfarne ble kjent som ”kristendommens vugge” for denne delen av England. En moderne beundrer av Aidan, Michael Mitton skriver: ”Dette er en av de mest effektive misjonsbaser England noensinne har sett.”

Munken og historikeren Bede (673-735) gir et fascinerende bilde av kong Oswald og biskop Aidan. Han forteller at kongen reiste sammen med bispen rundt i landet for å tolke ham under evangeliseringen. Aidan talte keltisk, og kongen tolket til engelsk. Denne misjonsbispen hadde en helt annen inngang hos folket enn forgjengeren. Skarer av mennesker ble døpt. Kong Oswald fikk stadig større innflytelse over stadig større områder. I 642 døde han i et slag. For Bede var dette den tragiske død for Northumbrias første kristne konge, en martyr for troen.

Aidan fortsatte sin gjerning under kong Oswin. Forholdet mellom konge og bisp ble meget tett. En dag valgte kong Oswin å gi uttrykk for sin kjærlighet til Aidan ved å gi ham en praktfull hest fordi han var redd at bispen skulle ødelegge helsen på de mange og lange vandringene han gjorde for å forkynne evangeliet. Kort tid etter traff Aidan en tigger som ba om almisser, og han ga ham hesten. Kongen refset ham for det. Hvis han hadde visst at det var det han skulle gjøre med hesten, ville han ha gitt ham sin dårligste hest, ikke sin beste. Aidan svarte straks: ”Hva sier De, Majestet? Er dette barnet av en hoppe mer verd enn et Guds barn?”

Ordene traff kongen. Etter å ha stått taus en stund, kastet han sverdet av seg, knelte for Aidans føtter og ba om tilgivelse. Han fikk det. Men Aidan ble taus og alvorlig og begynte å gråte. Til slutt lente han seg over til sin kapellan og sa: ”Jeg vet at denne kongen ikke kommer til å leve lenge, for jeg har aldri sett en så ydmyk konge. Jeg føler at han snart vil bli tatt fra oss, for denne nasjonen er ikke verd en slik konge.” Noen få dager etter ble kong Oswin myrdet. Det var den andre kongen Aidan hadde hatt et nært forhold til og som hadde lidd en voldsom død. Kanskje var det sorgen som gjorde at biskopen selv døde 31. august 651, bare elleve dager etter kongen.

Aidans tjeneste i England er så viktig, i følge Mitton, ikke bare for det han gjorde, men mer for det han var, og den type åndelighet han demonstrerte. Hans person og hans vitnesbyrd ble forbilledlig for det britiske folk og påvirket kirken gjennom flere generasjoner.

Til tross for at Bede selv tilhører den ”romerske” fraksjon av kirken, skriver han med den største beundring for kelteren Aidan, hans hellige liv, hans inspirerende forbilde – og at det som fremfor alle ting ga hans undervisning vekt, var at ”han og hans etterfølgere levde som de lærte”. ”Aldri søkte han etter eller brydde seg om verdslige eiendeler, og han elsket å gi til de fattige han møtte på sin vei hva enn han hadde fått fra konger eller rikfolk. Enten det var i by eller på landet, gikk han alltid til fots hvis ikke omstendighetene tvang ham til å ri, og hvem han enn traff på sin vei, høy eller lav, så stoppet han og talte med dem. Hvis de var hedninger, formante han dem til å la seg døpe, og hvis det kristne, inspirerte han dem ved ord og gjerning til å leve et godt liv og være sjenerøse mot andre. Hans liv står i markert kontrast til vår egen tids apati.”

St. Cuthbert

Det året Aidan døde, var en attenåring fra Melrose i Nord-England ute for å gjete. En natt han voktet sauene og ba, så han i et syn engler som bar en sjel til himmelen. Like etter hørte han om Aidans død og forsto at det var biskopens sjel han hadde sett bli hentet til Gud.

Cuthbert tok visjonen som et tegn fra Gud på at han lik Aidan skulle bli munk og misjonær. Men det var ikke første gang Cuthbert opplevde at Gud talte til ham på en spesiell måte. Som åtteåring hadde han en gang vært midt i en vill lek med jevnaldrende, da en treåring plutselig begynte å refse ham. Han sa at Cuthbert ikke burde kaste bort tiden, men forberede seg til den store gjerning Gud hadde lagt foran ham. Åtteåringen prøvde å le det bort. Men treåringen kastet seg på bakken og hulket og formante ham igjen. Flokken rundt dem ble høyst forbauset da treåringen tiltalte Cuthbert som ”høyhellig prest og biskop”.

Cuthbert sluttet seg til klosteret i Melrose, like ved den nåværende grensen til Skottland. Etter en tid fortsatte han videre til Ripon, men ble snart kalt tilbake til Melrose for å bli prior i klosteret. Bare tretti år gammel ble han sendt til Lindisfarne for å lede klosteret der.

I ti år arbeidet han som prior for Lindisfarne og styrte fellesskapet med mild fasthet. Samtidig fortsatte og utvidet han reisevirksomheten Aidan hadde hatt. I løpet av sin aktive karriere reiste han over hele det nordlige England og inn i pikternes land (Skottland) for å forkynne evangeliet og ta seg av mennesker.

I økende grad følte Cuthbert også kallet til å være alene med Gud. Han trakk seg tilbake til en egen celle på det som kalles St. Cuthberts øy, senere til en av Inner Farne-øyene like ved Lindisfarne. Flere og flere mennesker søkte til Lindisfarne og prioren der. Flere munkebrødre adopterte også Cuthberts asketiske livsstil.

Etter ti år ble kallet til å leve alene så sterkt at han trakk seg helt tilbake til den lille øya med dyrene og fuglene som sin nærmeste omgangskrets.

I 685 ble han biskop av Lindisfarne mot sitt eget ønske, men etter sterkt press fra konge, biskoper og folk. Han tok sine plikter alvorlig og var mye på farten. Men etter to år forsto han at han snart skulle dø. Så han vendte tilbake til sin eneboertilværelse for å bruke resten av sin tid i bønn og meditasjon. Han døde 20. mars 687 omgitt av en liten gruppe av brødre.

Liket av den døde lederen bli ikke begravd slik han selv ønsket, der han døde, men ble transportert til Lindisfarne. Da kisten ble åpnet etter elleve år, oppdaget en at liket ikke hadde råtnet, men var vel bevart. Og det begynte å skje under rundt Cuthberts kiste.

Vikingangrepet på Lindisfarne i 793 var bare begynnelsen. I årene som fulgte, herjet flokkene fra Norge og Danmark mange steder, og de hadde ofte en forkjærlighet for klostre. Da en stor vikinghær invaderte Northumbria og det ble etablert et vikingrike i York i 867, ble hele den politiske situasjonen i Nordøst-England endret. Det historikerne har kalt gullalderen for klostrene, var over. I løpet av det niende århundre ser det ut til at alle de viktigste klostrene langs kysten av Northumbria ble forlatt.

Fellesskapet på Lindisfarne holdt ut lenge. Men et nytt angrep i 875 ble avgjørende. De som var igjen av munkene, pakket sammen sine dyreste eiendeler og ga seg på vandring. Her skal bare nevnes at liket av St. Cuthbert havnet til slutt i Durham hvor den store katedralen senere ble valfartsstedet for pilegrimer til hans kiste.

Det skulle gå 400 år før klosteret på Lindisfarne igjen oppsto, da som benediktinerkloster. Men da Henrik 8. gjennomførte sin særegne reformasjon i England i det 16. århundre, fryktet han klosterets makt og ødela det. Stein fra klosteret ble blant annet brukt til å bygge Lindisfarne Castle. Men selv det ødelagte klosteret gjør et sterkt inntrykk på besøkende.

Reidar Paulsens blogg finner du her:

http://www.basileia.no/

Anbefales! Her finner du mye spennende stoff. Bloggen vil om litt bli lagt til linklisten på denne bloggen, så vil den bli lettere å finne. Det kommer snart en ny oppdatering av mine linker. Følg med!