Den prestelige velsignelsen, del 7

Ordene "Herren løfte sitt åsyn på deg ..." kan også oversettes: "Må Herren vende sitt ansikt mot deg."

Rabbi Shlomo Yitzhaki (1040-1105) skrev at dette kunne ansees å være en velsignelse hvor Herren ville legge bort sin vrede, i den mening at selv om vi er fulle av synd, vil Herren vise oss spesiell hensyn og ikke straffe oss, men tilgi oss.

Dette er jo en naturlig følge av det som sies forut for dette: "og være deg nådig."

Ordene "Herren løfte sitt åsyn på deg .." griper meg dypt hver gang jeg hører dem. Ofte tenker jeg på Jesus som ser på kvinnen grepet i hor: "Heller ikke jeg fordømmer deg, gå bort og synd ikke mer."

En ting er at vi kan oppleve at noen viser oss nåde, men de har fremdeles harde følelser mot oss. Noe annet er det når noen tilgir av hele sitt hjerte, og man kan merke også ved hele deres kroppspråk at de mener det!

Slik er Herren Jesu tilgivelse.

Det er ikke bare ordene, men også hans kroppspråk som tilsier oss syndernes forlatelse. Finnes det noe større enn dette? Ikke slik jeg ser det.

Tilgivelsen er så fullkommen at Jesus gjør meg ren.

Det er den ene siden av dette.

Den andre er at Jesus ser meg som jeg er. Svak, skjelvende, nølende, fryktsom.

Og Han elsker meg like mye når jeg lykkes som når jeg ikke gjør det.

Dette siste har for meg vært noe jeg har strevd med. Jeg har følt meg mere elsket når jeg har lykkes. Da har jeg følt at Gud har vært fornøyd med meg. Men det er en livsløgn! Gud elsker oss nemlig i Kristus like mye uansett. Hans kjærlighet er ikke vaklende, men fast og trofast. Den er den samme i går, i dag og for evig.

Hans øyne hvilende på meg. Med velbehag.

Herlig!