Det er først da keiser Thodosius den store (346-395) kommer til makten, at vi egentlig kan tale om en statskirke.
I 380 e.Kr forbyr keiser Theodosius den store alle former for hedenske gudstjenester. Fra nå av skulle alle hedenske templer stenges, alle ofringer forbys og alle i Romerriket skal heretter bekjenne seg til den kristne tro. Keiseren skriver:
"Det er vår vilje at alle de folk vi hersker over skal utøve den samme religion som den guddommelige apostel Peter brakte til romerne. Vi tror på denne ene Gud, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, som en majestet i den hellige treenighet. Vi befaler at de mennesker som følger denne loven skal bære navnet katolske kristne. I tillegg finnes de andre, som vi ser på som tilbakestående og sinnssyke og som opprettholder de skjendiske kjetterske dogmer. Deres møtesteder skal ikke bære navnet kirker. De skal rammes av guddommelig hevn og dessuten skal vi på eget initiativ straffe dem i overensstemmelse med den guddommelige rettferdighet."
Dette står å lese i J. Stevenson's bok "Creeds, Councils and Controversies. Documents illustrating the history of the Church, 337-461, side 150.
Fra en synsvinkel er det jo flott at en keiser vil følge Herren. Spørsmålet er bare om vi snakker om en genuin omvendelse. Dette er heller tvilsomt all den stund den samme keiseren at det er hans vilje at "alle i riket" nå skal "utøve samme religion". Å ønske seg dette, er nå en ting, og utøve sin makt som keiser, for å tvinge mennesker til å anta den kristne tro, er noe ganske annet. Ingen kan med makt tvinge noen til å bøye kne for Herren, ingen andre enn Den Ene som alle en dag må bøye kne for. (Se Fil 2,9-11) Og den dagen vil de uten motstand bøye sine knær, for ingen makt kan den dagen holde dem oppreist.
Biskop Christen Brun gjør i sin bok "Religionsfrihetens historie" følgende interessante observasjon:
"Det er fra denne, fra den romerske hedenskap overførte tankegang, som bestemmer den statskirkelige ordning ... Men det sier seg selv at prinsippet om keiserens selvskrevenhet til å gjøre sin makt gjeldende på kirkens enemerker måtte medføre et betydelig tap for kirkens selvstendige handlefrihet. Innføringen av maktmidler på det området hvor de ikke hadde noen rettigheter, tjente også til å skape begrepsforvirring blant kirkens menn. Dermed fikk den falske læren at når et statsoverhode sluttet seg til kristendommen, så var han i kraft av sin høye stilling kalt og forpliktet til å verne om den kristne lære og virke for dens utbredelse. Istedenfor å kjempe for sannhetens seier med Åndens våpen alene søkte kirken derfor hjelp av staten."
To år senere, i 382, innfører så keiser Theodosius en lov om dødsstraff or de "sekteriske retninger. Menigheten har gått fra å være Martyrkirke, til å underlegge seg en keisermakt som nå innfører dødsstraff på kirkens vegne. Men martyrkirken består den, som den alltid har gjort, som undergrunnskirke. Så også denne gangen-
Det er på synoden i Konstantinopel i 536 at keiser Justinian (482-565), som ansees å være den mektigste keiser sin Konstantins dager, med biskopenes fulle tilslutning fører statskirketanken ut i sin ytterste konsekvens. Nå er den vanhellige alliansen blitt gjort fullkommen: stat og kirke er ett. Keiser Justinian sier: "I kirken må intet skje uten keiserens vilje og befaling." (Fridtjof O. Valton: Kristendommens Verdenshistorie. Filadelfiaforlaget, 1938, side 54)
Igjen tar jeg med en ikke bare innsiktsfull kommentar av biskop Christen Brun, men ganske oppsiktsvekkende all den stund det kommer fra en norsk luthersk biskop: "Vi må lete utenfor den katolske storkirke til dissentersamfunnene for å finne tilbake til de opprinnelige grunnsetninger om trosfrihet."
(fortsettes)
Spennende å lese din kirkehistoriske gjennomgang av statens makt over kirken. Jeg har ikke fått sjekket de opplysningene du kommer med, så jeg skal ikke forsøke å kommentere dem. Men jeg stusser over en setning som denne: "Men martyrkirken består den, som den alltid har gjort, som undergrunnskirke."
SvarSlettSelv om det ikke sies eksplisitt, sitter en umiddelbart igjen med inntrykket at det er den sanne, ekte kirke som er en martyrkirke. At en religiøs gruppe blir forfulgt, betyr ikke nødvendigvis at dens lære er sann. Av det jeg har sett i en del bøker og artikler, virker det som om en frikirkelige grupper i dag gir sin støtte til den tro alle sektkirker som har blitt forfulgt. Det tror jeg vi skal vokte oss for.
På samme måte er det heller ikke slik at alle kirker som blir støttet - eller iallfall tolerert - av staten, er en frafallen kirke. Dette gjelder enten kirken var på 3-400 tallet eller f.eks. dagens kirke i Kina.
Jeg tenker ikke nødvendigvis på "de utenfor", Kristus har også sanne etterfølgere "innenfor", for å bruke den terminologien. Vi må vokte oss vel for å glorifisere de gruppene som "står utenfor" og se på dem som eksponenter for den sanne kristne tro. For det var sannelig mye merkelig blant dem. Det var mange ulike årsaker til å reagere på den vranglæren som disse representerte. Jeg kommer senere til å komme inn på Johannes Crysostomos og hans reaksjon på vranglæren. Men det er også interessant å merke seg at han reagerte sterkt på myndighetens bruk av og kirkens godkjennelse av denne, mot disse vranglærerne.
SvarSlettSamtidig må det også understrekes at det fantes grupper, ikke minst i Nord-Afrika, som var vekkelsesbevegelser på denne tiden. Ikke alt var bra læremessig, men de sa tydelig fra vedrørende kirkens samblanding med statsmakten. Dette kommer jeg mest sannsynlig innom i neste artikkel.
Det skjer mye bra innen Tre Selv bevegelsen i Kina. Det er rett. Men det er samtidig slik at Tre Selv brukes av kinesiske myndigheter til å forfølge og sette begrensninger på virksomheten til de mange husmenighetene.
Hei.
SvarSlettHar du ikke fortsatt denne artikkelserien om hvilke konsekvenser får det for menigheten når kristendommen gjøres til statsreligion? Finner bare to artikler med den overskriften på bloggen din.
Det må jeg sjekke ut. Takk for tipset.
SvarSlett