Kristus vårt liv, del 3

Her følger tredje del av artikkelen til Andrew Murray:

Det er mange som ønsker evig liv i himmelen av Kristus, men hvem ønsker det liv her på jorden som Kristus levde? Mange troende har det nedskrevet - men akk - det kan ikke bli noen tanke om å etterfølge Kristus i særlig grad - for de har ikke som mål å komme nær Ham. Men dersom du ærlig har sagt: 'Fader, Du har retten til mitt liv, og mitt hjerte gir seg i full overgivelse fra nå av', si da: Kristi liv må bli mitt.

Men, for det andre: Hvis vi ønsker å vite hva det innebærer med 'Kristus vårt liv', så må vi ikke bare se på Kristus og Hans gjerning for oss som vårt eksempel, men på Kristus for oss som vårt Sonoffer.

I sitt liv beredte Kristus en sti for oss til å vandre på. Han etterlot oss et eksempel, så vi skulle følge i Hans fotspor, og merket opp den veien vi skal gå til evig liv. Men det var ikke nok, for vi var utestengt fra den veien, og det livet på grunn av synden, forbannelsen og døden. Derfor gikk Kristus selv, etter å ha banet og merket opp den velsignede vei, inn i lidelsen og døden på Golgata, og ga sin vilje til Gud i døden. Der bar Han våre synder og forbannelsen og straffen ble lagt på Ham, så Han skulle bli vår fred, og ved Hans sår har vi fått legedom. Han gav sitt dyre blod. 'En evig pakts blod', så vi ved det kunne få adgang til Guds nærhet. Og nå er Kristus der som vår Yppersteprest, for å anvende på våre hjerter som en levende Frelser, den guddommelige kraften i dette sonofferet.

Hver gang vi tenker på å komme til Gud, tjene Gud, og fremstille oss for Ham, så dukker den tanken opp - og det er riktig å se det på den måten: jeg med all min syndighet, jeg med mine overtredelser og mine tilbakefall siden jeg ble omvendt og mottok Jesus, jeg med alt det syndige som bor i min natur - kan jeg virkelig komme og ha fellesskap med Gud hver dag? Da kommer svaret:

'Vi er kommet nær til ved Jesu blod', og: 'Da vi har frimodighet i Jesu blod; la oss da gå nær til ...'