Urkristne kraftkilder, del 5

Nattverden, eller brødsbrytelsen, var også en tydelig kraftkilde i den tidlige kirkens historie. Vi leser om de første kristne at de "holdt hele tiden urokkelig fast ved ... brødsbrytelsen..." (Apgj 2,42) Dette var altså ikke noe tilfeldig, noe man av og til gjorde. "Hele tiden," står det her. Og de vek ikke fra denne praksisen heller: "urokkelig," står det.

I Apostlenes gjerninger kapitel 20 leser vi om en av de mange reisene apostelen Paulus gjør: "Vi seilte ut fra Filippi etter de usyrede brøds dager, og etter fem dager møtte vi dem i Troas, der ble vi i sju dager." (v.6) Hva skjer så i Troas? "Den første dagen i uken kom disiplene sammen for å bryte brødet ..." (v.7a) På selve oppstandelsesdagen, søndag, kom de kristne altså sammen for å bryte brødet.

I De 12 apostlers lære (Didache), et tidlig kristent skrift og anerkjent i Østkirken som en av de viktigste håndbøkene som regulerer de kirkelige ordninger, heter det: "Du skal daglig søke samfunn med de hellige, så du kan bli styrket av deres ord." (4,2) Så følger liturgiske forskrifter for dåp og nattverd, og en egen nattverdsliturgi.

Ignatius, biskop i Antiokia, hører med til den gruppen som kalles apostoliske fedre. Disse var urkirkens mest betydelige åndelige ledere og forfattere i generasjonen etter apostlene. Han skriver: "Legg vinn på å komme enda oftere sammen til Guds nattverd og lovprisning. For når dere kommer ofte sammen, blir Satans maktgjerninger tilintetgjort og hans ødeleggende påvirkning brytes ned gjennom deres samstemmighet i troen." (Ignatius' brev til efeserne, v.13)

I Sandomliturgien, den liturgien som brukes ved de fleste retreatstedene i Norge innenfor protestantisk sammenheng, finnes det en setning som jeg er blitt så glad i. Der heter det i takkebønnen som bes i forbindelse med nattverdfeiringen:

Vi har holdt måltid sammen med vår Herre Jesus Kristus, og Han har styrket oss. Vi er med i Kristi seierstog, og vi har rastet på veien til himmelen. La oss da gå med glede ut fra dette måltidet. Med ditt verk har du gledet oss Herre; vi jubler over det du har gjort.

Slik opplevde nok også de første kristne nattverden. Som en rast på veien de gikk hvis mål var himmelen. Her har også vi mye å hente om vi bedre forsto nattverdens sterke innhold. Det er interessant å merke seg i at i oversikt over urkirkens kraftkilder som jeg har lest, skrevet av en pinsevenn, er ikke nattverden nevnt med et eneste ord. Det er nok ikke spesielt for pinsevennene å være, det samme kunne nok også sies om baptister og en del andre frikirkelige. Men for de første kristne var det ikke slik. For dem var nattverden noe som definitivt hørte med blant kraftkildene.