Å be med åpne øyne

Det hender jeg ber med øynene lukket, men ikke så ofte som før. Jeg ber oftere med øynene åpne. Hvorfor? Jeg tenker på ordene i Matt 6,28-29:

"Legg merke til liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke! Men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem."

Eller Hans ord i Joh 4,35:

"Se, jeg sier dere: Løft deres øyne og se markene, de er alt hvite til høst."

Det er mye vi kan se med vårt indre blikk, men ofte må vi også bokstavelig se for å forstå, få innsyn. Vi trenger å løfte blikket, fordi vi ofte ikke ser lenger enn nesa peker, som det heter. Vi blir så altså opptatt av problemene, derfor trenger vi å løfte blikket på Ham! På Jesus. Hebreerbrevets forfatter gir oss i såmåte et svært godt sjelesørgrisk råd:

"Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt det som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss, med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender ..." (Hebr 12,1-2a)

For meg har det enkelte ganger vært nærmest overveldende å gå inn i et lite ortodoks kapell jeg er blitt så glad i. Ikonene på veggene av hellige menn og kvinner minner meg om de som har gått foran, de som tilhører den himmelske delen av Kirken. I nærvær av disse, får jeg legge av alt det som tynger meg, og så stanser jeg foran Kristus-ikonet og ser inn i min Frelsers og Herres øyne, og dras inn i Hans favn og omsluttes av Hans nærvær. Jeg gjør dette med øynene åpne. Jeg vil la synsinntrykkene feste seg, slik at når jeg lukker øynene så ser jeg alt dette for meg.

Jeg tror Jesus bad oss åpne øynene så vi bokstavelig skulle se, fordi vi har ett og annet å lære.

Derfor ber jeg også ofte med åpne øyne når jeg ber for folk, jeg vil nemlig gjerne se om det skjer noe med dem når jeg ber for dem!