Den ortodokse kirkes syn på Den Hellige Skrift, del 1

I den ortodokse åndelighetens utvikling kan man skille ut seks grunnelementer, hvor skriftelementet er et av dem. Hvordan ser så Den ortodokse kirke på Bibelen? Jeg har valgt å oversette fra boken til arkimandrit fader Lev Gillet (1893-1980): Orthodox Spirituality utgitt i London i 1978. Fader Lev skrev også bøker under psedonymet: "En munk fra Østkirken", hvorav hans bok: "Enkle betraktninger over Frelserens skikkelse" vel er den mest kjente. Kapitlet hvor fader Gillet skriver om skriftsynet er såpass langt, at jeg deler det i to deler:

Guds Ord, nærværende i de guddommelig inspirerte Skriftene, er grunnvollen for all ortodoks åndelighet. "Hellige dem i sannheten! Ditt ord er sannhet." (Joh 17,17) I ortodokse kirker ligger alltid Evangelieboken på midten av alteret, og da de innviede nattverdselementene ikke blir gjenstand for tilbedelse, så kysser hver prest som nærmer seg det hellige bordet først Evangeliet. Den Hellige Skrift er selve kjernen i ortodoksiens dogmer og liturgier og har gjennom dem gjennomsyret de ortodokse troendes fromhet. Dette er så åpenbart at det knapt nok trenger å understrekes.

Foruten dette sentrale punkt, fortjener et par andre punkter å omtales.

Den ortodokse kirken kan kalles en "biblisistisk" kirke. Hun har alltid anbefalt og oppmuntret lesningen av Den Hellige Skrift. På 300-tallet var den hellige Johannes Chrystostomos en uuttrettelige forkjemper for intensiv bibellesning, selv blant lekfolket. Selv hos de enkleste ortodokse troende finner man en personlig og dyp kontakt med Evangeliet. Dette faktum fremholdes av Harnack, selv om han i ortodoksien så en blanding av gresk metafysikk og ritualisme:

"Jesu ord ... inntar selv i denne kirke hedersplassen, og den stille misjon som de utøver, undertrykkes ikke. De leses og foreleses, og ingenting kan utviske deres kraft. Frukten av dette kan ikke miskjennes av noen som ser etter noe dypere. Selv blant disse kristne - lekfolk og prester - finner man slike som har lært Gud å kjenne som barmhjertighetens far og som sitt livs leder. De elsker Jesus Kristus, ikke derfor at de har lært å kjenne Ham som en person med to naturer, men fordi den stråle av Hans vesen gjennom Evangeliet har trengt inn i deres hjerter og denne stråle har blitt lys og varme for deres egne liv .... Jeg behøver kun å henvise ennå en gang til Tolstoljs Byhistorier."

Hvilke bibelbøker har hatt særskilt innflytelse på den ortodokse åndeligheten?

Salmenes Bok har en stor plass i den offentlige gudstjenesten og har siden ørkenfedrenes tid vært en kilde for den individuelle munkefromheten. Det finnes hele salmer eller enkeltstående salmevers som har satt uutslettelige spor i de ortodokses minne (f.eks de seks innledningssalmene til kveldsgudstjenesten eller Salme 51). Selv for mennesker som i praksis har fjernet seg fra kirken, kan noen ord fra salmene, som de har lært seg i sin barndom, ofte bli konkrete uttrykk for en lengsel etter Gud.

De synoptiske evangeliene har på en dyp måte preget ortodoksiens allmenne bevissthet. Bergprekenens enkle og uvilkårlige bud og Kristi kall til alle dem som lider og er tynget, har der fått en særskilt gjenlyd. Disse avsnitt fra Evangeliene ligger til grunn for det som kalles "den russiske kenotismen". Med denne betegnelse skal man ikke forstå en spesiell teologi om kenosis (i ordets tekniske mening), men som en intensiv bevissthet om alt som "Kristi uttømmelse" og Hans "påtagende av tjenersinnet" (Fil 2,7) innebærer. Denne selvfornedring av vår Herre, som enkle og fromme kristne har meditert over, har gitt opphav til en spesiell type av askese, ikke ukjent i Vest men mer synlig i Øst: den asketiske veien for å bli "en dåre for Kristi skyld" (gresk: salos, slavisk: jurodiv) Avstandstagelsen fra aktivt motstand mot vold, som i den eldre russiske historien representeres ved de hellige fyrstene Boris og Gleb og som senere videreutvikles av Tolstoj, tilhører samme tradisjon. En slags slektskap mellom den russiske sjelen og lidelsen har i Kristi navn fremkallet en brennende fromhet og sjenerøsitet mot alle som blir ydmyket og forfulgt. Denne hjertets sønderknuselse finner man igjen gang på gang i nesten all russisk litteratur, fremfor alt i Dostojevskijs romaner.

(fortsetter)