Ransakende spørsmål til en voksende amerikansk husmenighetsbevegelse

REVIDERT UTGAVE: Et tillegg finner du nederst i artikkelen.

Forrige helg ble det arrangert en nasjonal konferanse i Dallas hvor mennesker fra ulike husmenighetsgrupper kom sammen. I følge det amerikanske Barna-instituttet er det nå omkring 10 millioner voksne amerikanere som er med i uavhengige husmenigheter. Flere av dem kjennetegnes av et familielignende fellesskap med dype relasjoner medlemmene imellom, og uten noen form for hierarkisk lederskap. Konferansen i Dallas samlet overraskende nok ikke mer enn 250 mennesker, og til en nasjonal konferanse med 10 millioner tilhengere, er det forsvinnende lite. Det kan ha sammenheng med flere ting. Blant annet at en del av de som tilhører denne bevegelsen ikke føler seg helt hjemme i den grupperingen som stod som arrangør. Frank Viola har nok sine svorne tilhengere, men slett ikke alle kan underskrive på hans noe fantasifulle tolkninger av den tidlige kristne historien.

Dessuten er heller ikke denne bevegelsen noen ensartet gruppe. Her finnes det mennesker fra ulike sammenhenger, noen har et uttalt lederskap, andre ikke. Og det finnes mange ulike årsaker til at man har valgt å slutte seg sammen i slike grupper. Noen fordi de ikke lenger kjenner seg hjemme i forsamlinger som mer og mer fjerner seg fra Guds ord i viktige saker, til mennesker som ser husmenigheten som et viktig "redskap" for å vinne nye for Jesus, andre igjen fordi de kjenner seg fremmede og lengter etter et mer inderlig og nært fellesskap bygget på relasjoner. Andre søker sammen i slike grupper på grunn av uvennskap og bitterhet og i opprør mot den menighet de har vært en del av. Og noen søker sammen i slike grupper fordi de har urkirken som sitt idealbilde.

Det Barna-undersøkelsen ikke sier noe om, i hvert fall ikke slik den presenteres i media, er hvor mange som forlater disse husmenighetene etter hvert. For det viser seg at mange slike grupper er mer eller mindre døgnfluer. Årsaken er at det gjerne oppstår spenninger og djupe konflikter, fordi man kommer nærmere hverandre enn i ordinære menigheter, og de blir vanskeligere å løse. Fordi gruppen var enkel å starte, er den også like enkel å oppløse. Tilbake sitter mennesker med djupe sår fordi vennskap og relasjoner gikk i stykker, og fordi man levde så nært hverandre ble disse opplevelsene vanskeligere å forholde seg til enn når man velger å forlate en ordinær menighet. Mens andre av disse menighetene vil bestå.

Det skal bli interessant å følge utviklingen fremover. Hovedutfordringen vil være hvordan disse gruppene ser på seg selv. Om de velger å se på seg selv som den eneste rette forsamlingen, og bli kritiske til medsøsken som velger å forbli i de ordinære menighetene, hvilket det har vært tendenser til, vil det etter hvert bli svært destruktivt og også lett bli denne bevegelsens bane. Men om den får vokse også i modenhet og ha en åpen inkluderende holdning til bestående menigheter, vil de gjensidig kunne være til velsignelse og korrektiv for hverandre. Jeg tror også at tiden vil vise at en form for et lederskap må på plass, ikke bare av praktiske årsaker, men også for de man vil se at det er helt i tråd med den nytestamentlige menigheten.

Jeg tror også at husmenighetsbevegelsen og de nye monastiske gruppene, ville ha mye å hente hos hverandre om de i større grad søkte å finne hverandre i samtaler og sammenkomster. Her finnes det likhetspunkter, og mye man kan lære av hverandre.

Svenske Dagen har skrevet om konferansen her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=177610

Bloggeren Tomas skriver i dag at tallmaterialt Barna Group legger frem er diskutabelt. I følge en annen forsker ved navn Ed Stetzer et mer riktig tall 4 millioner. Og i dette tallet er også mennesker fra andre religioner enn kristendom tatt med. Også blant disse startes det "husmenigheter".

Bloggeren Tomas finner du her:

http://tomas-dagen.blogspot.com/2009/09/overdriven-siffra-i-dagen.html