Jeg vil gjerne få dele disse linjene av pastoren og oppbyggelsesforfatteren og bederen Andrew Murray (bildet) med bloggens lesere. Utgangspunktet er noen ord fra Matt 14,23:
"Da han hadde sendt folket fra seg, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Og da kvelden kom, var han der alene."
Mennesket Jesus Kristus hadde behov for å være i stillhet. Han måtte være for seg selv. Vi vet hvor mye samvær med andre mennesker kan distrahere og tømme oss for kraft. Mennesket Jesus Kristus var også klar over det, og Han kjente behov for å være for seg selv for å innvie seg for sin store oppgave.
Hvor mye mer har ikke den kristne behov for dette! Vi trenger å bli alene for å grunne på de guddommelige realiteter, å være alene med vår himmelske Far. Har det noensinne levd et menneske på jorden som kunne klart seg uten bestemte tider til å være alene med Gud, så var det Jesus Kristus. Men ikke engang Han kunne utføre sin gjerning eller til fulle eie samfunn med Gud uten de stille stunder.
Gud gi at alle Hans tjenere må innse og praktisere dette. Menigheten må forstå sin oppgave i å oppdra de enkelte lemmer slik at de i hvert fall i noen grad forstår hvilket stort og herlig privilegium det er å ha en stille stunde med Gud. Det er stort å vite at Gud er til nettopp for meg, og at jeg er til bare for Ham.
Dette var godt sagt. I de siste dagene har jeg tenkt en del på dette at den dypeste form for tilbedelse er stillheten. Hvorfor frykter vi stillheten? Når vi er i Guds nærhet, (kall det gjerne "soaking"!) blir vi ofte så redde, vi trekker oss bort og tar oss ikke tid til bare å være i sammen med vår Herre og Mester. Takk for at du setter fokus på dette, Bjør Olav!
SvarSlett