Et personlig veivalg

De siste dagers hendelser i Sverige har på ny tvunget meg til å tenke igjennom mitt kirkelige ståsted. Det har forsåvidt vært en prosess som har pågått siden 1988, og i de årene har jeg tatt en del skritt nærmere det ståsted jeg nå kjenner meg mer og mer overbevist om er mitt landingsted.

For noen få år siden stod jeg midt oppe i en opprivende strid innen det kirkesamfunn hvor jeg er ordinert pastor. Det var smertefullt å være vitne til at en av menighetene i denne sammenhengen valgte å sette seg opp mot Guds ords autoritet, ved å velge en lesbisk kvinne inn i lederskapet. En strid som tappet meg for krefter fulgte dette famøse vedtaket. Den var så slitsom at det var en medvirkende årsak til at jeg sluttet som forstander for menigheten jeg da betjente. Heldigvis viste et flertall innen dette kirkesamfunnet såpass mot at det valgte å ekskludere denne menigheten. Men det til tross: jeg kjente at noe dyrebart var blitt ødelagt for meg gjennom denne striden. Jeg trodde nemlig at det kirkesamfunnet jeg hadde valgt å bli en del av virkelig holdt Guds ords autoritet høyt, men jeg forstod at det var sterke krefter som arbeidet for å svekke denne autoriteten innad i denne sammenhengen.

Nå har striden som oppstod rundt denne menigheten, som nå forlengst er lagt ned, roet seg noe ned. Men etter at Norrmalms baptistmenighet gjorde sitt famøse vedtak som nå åpner for at denne menigheten kan "vie" homofile, kjenner jeg at jeg har nådd et punkt hvor jeg ikke orker mer av disse evindelige stridighetene. For meg er det umulig å være del av en sammenheng hvor det er opp til et menighetsmøte å avgjøre hva slags teologi en menighet skal ha. I en annen artikkel på bloggen har jeg redegjort for hvor ubibelsk dette er. Artikkelen "Hvor galt det kan gå med såkalt menighetsdemokrati" ble publisert onsdag, så jeg skal ikke gjenta argumentene her. Har du ikke lest den, anbefaler jeg at du gjør det, slik at du bedre kan forstå hva jeg mener.

Når Den svenska kyrkan i går fulgte opp med å vedta at de også vil "vie" homofile bekrefter bare det den utviklingen vi har sett de siste årene: kristne fanges inn av tidsånden, men i stedet for å "kjempe for den tro som en gang for alle er overgitt de hellige" (Jud v.3), gir de etter og blir politisk korrekte og vraker Guds ords autoritet. Om ikke lenge følger Norge etter, både Den norske kirke og enkelte av frikirkene. Det er bare et tidsspørsmål. Det tar bare litt lenger tid her enn det gjorde i Sverige.

For mitt vedkommende settes det nå punktum. Jeg kan ikke være del av en sammenheng hvor lærespørsmål avgjøres på et menighetsmøte, og der en menighet lærer noe helt annet enn enn nabomenigheten innen samme kirkesamfunn, og hvor det er helt i orden. Eller en sammenheng der det sies at "min måte å lese Bibelen på, er like riktig som din måte å lese den på", eller hvor ulike trender skal bestemme hvordan gudstjenesten skal se ut. Jeg kan ikke være del av en sammenheng hvor det heter at vi "enige om å være uenige". Ganske enkelt fordi jeg ikke finner eksempler på noe i slikt i Bibelen.

Så spør noen kanskje om dette handler om mitt syn på homofili, siden det er nevnt i denne sammenhengen. Til det er svaret nei. Det handler om troskap mot Bibelen, og dermed den apostoliske lære og den kirke som Kristus grunnla.