Forskjellen på dagens bønn og den klassisk åndelige tradisjonen, del 1

En av de som har brukt år av sitt liv på å studere kirkens mange og ulike bønnetradisjoner er Richard Foster (bildet). Han er grunnleggeren av Renovarè, en kristen organisasjon med hovedkvarter i Eaglewood i Colorado, USA, men som arbeider verden over. Denne organisasjonen har som målsetting å modellere, inspirere og informere mennesker til et liv i Jesu etterfølgelse bygget på de klassisk åndelige disiplinene. Arbeidet drives på økumenisk basis. Foster selv har bakgrunn som kveker. Selv har jeg hatt stor glede av å lese hans bøker, kun en av dem er oversatt til norsk.

I sine studier av bønn og kirkenes forhold til bønnen, finner Foster en enorm forskjell mellom våre dagers oppfatning av bønn, og den han har møtt i den klassisk åndelige tradisjonen. Han sier det slik:

"For dem var ikke bønn noe som man gav seg til i noen minutter. Det var en måte de levde på. De så bønn som en vei til å bli gjennomtrengt av Guds liv, til å utvikle 'et nært vennskap med Jesus,' som Thomas a Kempis uttrykker det. Bønn var å oppleve en indre forvandling som fikk hele livet med dets begjær og lidelser til å forandres. Dette hjertets forvandling var forbundet med det en del forfattere kaller en 'djup intensiv glede'. Og den prosessen under hvilken gleden ble inntatt var langt fra enkel. Det er i det lyset vi må lære oss til å se bønnen, i stedet for noen bønneord man bruker nå og da for å manipulere Gud og få Ham til å ordne opp for oss."

Richard Foster har undret seg over hvordan det har vært mulig å miste denne bønnens virkelige og djupe innhold. Han mener det henger sammen med det han beskriver som et begjær etter enkle svar, som gjennomsyrer hele vår kultur, også den religiøse. Det å søke den letteste utveien er et fenomen som er typisk for vår tid.

"Vi har utviklet, hva en venn av meg kaller for en teologi for 'vår management'. Med andre ord, vi har opphørt å strebe etter hellige vaner, etter personlighetens forvandlimg. I stedet forsøker vi etter beste evne å ta vare på våre synder. Konsekvensene av dette er at bønnen forvandles til en teknikk, en slags populærpsykologi, som skal hjelpe oss til å få det godt. Dette i stedet for en vei til kontakt med en uendelig personlig Gud blir bønn en metode for å finne sjelelig tilfredsstillelse."

Foster mener at selv gode kristne har vanskelig for å ta den åndelige verden på virkelig alvor. Følelsen av at bønn skulle være sløseri med tid har festet seg i bakhodet vårt. Han tror vi er langt mer påvirket av denne tankegangen enn vi vil like å innrømme.

"I vår tid tror vi at om vi har lykkes med å analysere noe så tror vi at vi behersker det. Men er det noensinne et sted hvor det ikke gjelder så er det på bønnens område. Man kan ikke forstå bønn før man selv begynner å be."

(fortsettes)