Forskjellen på dagens bønn og den klassisk åndelige tradisjonen, del 2

Richard Foster (bildet), grunnleggeren av Renovarè, som jeg skrev om på bloggen i går, henter veiledning fra stort sett hver viktige epoke og tradisjon i den kristne historien. Oppfatningen hos enkelte om at man bare kan hoppe over historien og bare vende tilbake til Bibelen, synes han er et tegn på arroganse.

"Det er ganske fantastisk at noen har den forestillingen at først hadde vi de første kristne, slik vi møter dem i Apostlenes gjerninger, og så er det oss! Muligens tar de en liten titt på reformasjonen, men det er også stort sett alt. Jeg synes det er et et uttrykk for en utrolig arroganse. At ingen før meg, helt siden det første århundre, skulle ha vært trofast mot Gud."

Så legger han til:

"Ikke slik å forstå at de som har levd før oss var fullkomne. Det er ikke vi heller. Men la oss spørre oss hva vi for eksempel kan lære oss av ørkenfedrene, de tidlige benediktinerne, fransiskanerne, reformatorene, anabaptistene, pietistene og de mange andre uttrykk for en levende kirke. Selvfølgelig bør vår historie og tradisjon bedømmes i Skriftens lys. Den gir oss et anker. Men det er godt å se hvordan mennesker i tidligere tider har kjempet med sin lengsel etter Gud."

Da Richard Foster skrev boken "Devotional Classics" fikk en en del kritiske bemerkninger. Blant annet et 16 sider langt kritisk oppgjør med boken. Kritikken gikk blant annet ut på at Foster "bare siterte katolske forfattere før 1500-tallett". Til dette svarer Richard Foster:

"Hvem skulle jeg ellers sitere? Buddhistiske forfattere? Protestanter fra 300-tallet? Det fantes jo ikke så veldig mange lutherske kirker på den tiden."

Andre har hengt seg opp i ordet katolsk. Det eneste de klarer å forbinde med dette ordet er Romerkirken, ikke som et ord som betegner den universelle kirke.

Jeg må si jeg kjenner meg igjen i mye av det Richard Foster skriver. Som ham er jeg også anklaget for å ha "katoliserende tendenser", der deler jeg kår med Edin Løvås. Av enkelte beskyldes jeg for å være på vei til Rom, det vil si underlegge meg paven. Jeg kjenner meg ikke igjen i noe av dette. Flere av disse påstandene skyldes rett og slett manglende kunnskap, ikke minst om kirkehistorie. Noe av det vanskeligste en kan støte på er pinsekarismatikere som snakker varmt om den første kristne tiden, og så hopper de bukk over det meste av historien, frem til begynnelsen på 1900-tallet, da pinsebevegelsen så dagens lys. Mellom den første kristne tiden og pinsevekkelsen skjedde det i deres øyne stort sett ingenting av betydning. Det lille som skjedde var bare forberedelser for pinsevekkelsen!

Det er ikke ydmykhet som får mennesker til å si eller tenke slikt.

(fortsettes)