Spurgeon om bønn

Sann bønn er at sjelen ved Guds Ånd nærmer seg Guds trone ... Sann bønn er verken en ren mental øvelse eller en muntlig eksersis. Bønn stikker langt dypere - det er en åndelig transaksjon med himmelens og jordens Skaper. Gud er Ånd som ikke kan sees av det forgjengelige øyet, og kan bare fornemmes av det indre mennesket. Vår ånd i oss, som er født av Den Hellige Ånd gjennom vår gjenfødelse, kjenner igjen den store Ånd, kommuniserer med Ham, legger sine ønsker frem og mottar fredens svar fra Ham. Sann bønn er åndelig fra begynnelse til slutt og målet og hensikten slutter ikke hos mennesket, men når like til Gud selv.

For å være skikket til slik bønn trenger vi Den Hellige Ånds eget verk. Hvis bønn kom fra leppene alene, måtte vi bare ha pust i neseborene våre for å be. Hvis bønn bare var ønsker alene, kan selv det naturlige menneske ha mange ypperlige ønsker. Men når bønn er menneskets ånds lengsel og fellesskap med den store Ånden, må Den Hellige Ånd selv være til stede hele veien - for å hjelpe oss i vår svakhet og gi liv og kraft - ellers vil sann bønn aldri bæres frem. Det man løfter frem for Gud, vil ha bønnens navn og form, men det indre livet vil være langt borte.

Det er videre klart at Jesu rolle som mellommann er avgjørende for at våre bønner skal være velbehagelige. Ettersom bønn ikke er sann bønn uten Guds Ånd, vil ikke bønnen vinne frem uten Guds Sønn. Ikke bare må Han, den store ypperstepresten, gå bakenfor forhenget for oss, men gjennom Hans korsfestede person må forhenget fjernes fullstendig. Inntil da er vi adskilt fra den levende Gud. Det mennesket som på tross av Skriftens lære forsøker å be uten en Frelser, formærmer Guddommen. Det mennesket som innbiller seg at hans egne naturlige ønsker - som ikke er berørt av det dyrebare blodet - vil være et behagelig offer for Gud, gjør feil. Bønn har stor kraft hos Den høyeste først og fremst når den virkes frem i oss av Ånden og bæres frem for Gud av Kristus.