Behovet for ydmykhet og takknemlighet

Jeg har skrevet om Simeon Ivanovitj Antonov tidligere på bloggen. Han var av fattig byrd, av russisk bondeslekt som forlot sitt kjære Russland til fordel for en munketilværelse på Athos. Han hadde aldri fått noen teologisk eller filosofisk utdannelse, kun to vintres byskole, som det het den gang. Men mange år av uttrettelig, indre kamp hadde gitt ham en personlig erfaring av det kristne livet. For denne mannen som skulle gå under navnet fader Siluan var den kristne tro ikke lære, men liv, teologi ikke en spekulativ øvelse, eller bare intelektuell kunnskap, men levende erfaring av samfunn med Gud.

Siluan var det russerne kaller en starets. Vi ville kalle ham en åndelig veileder, eller en mentor. En starets er en munk eller en eneboer som har viet sitt liv til bønn. Enten de bodde i kloster eler djupt inne i de russiske skogene i sine koier, fant mennesker alltid sin vei til dem. De kom med sine bekymringer og sine sorger for å få råd og hjelp og staretsens velsignelser. Disse staretsene var ofte rikt utrustet med Åndens gaver, særlig Kunnskaps ord ved Ånden og den profetiske gave. Ofte skjedde det helbredelser, både kroppslige og sjelelige, når de bad for de som kom. De hadde ikke bare et teoretisk forhold til Gud, de hadde gjort seg djupe erfaringer med Gud.

Denne starets Siluan snakket om to ting som var viktig for den som hadde med Herren å gjøre, to ting som henger sammen: ydmykhet og takknemlighet. Om ydmykheten sier fader Siluan:

"Kristus-lik ydmykhet er en stor gave. For den som eier ydmykhet blir livet lett og behagelig, for alt fryder hans hjerte. Bare for den ydmyke åpenbarer Herren seg i Den Hellige Ånd, og om vi ikke blir ydmyke kan vi ikke se Gud. Ydmykheten er det lys i hvilket vi kan se det Lys som er Gud, med salmistenes ord i Salme 36,10: "For hos Deg er livets kilde. I Ditt lys ser vi lys."

Fordi Siluan har sett hvor viktig ydmykheten er, henvender han seg med stor frimodighet til sine venner, og sier:

"Be for meg at min sjel lærer seg Kristi ydmykhet. Min sjel tørster etter den, men jeg kan ikke lære meg denne ydmykhet, og jeg søker den gråtende, som et lite barn som har mistet sin mor. Hvor er Du, min Herre? Du har skjult Deg for min sjel, og jeg søker Deg i tårer. Herre, hjelp meg å bli ydmyk innfor Din majestet. Herre, Deg tilkommer ære, i himmelen og på jorden, men meg, are skapte vesen, gi meg Din ydmyke Hellige Ånd. Jeg bønnfaller Deg Herre, for Din godhets skyld: Se ned til meg fra Din herlighets høyde, og gi meg kraft til å prise Deg dag og natt. For min sjel har fattet kjærlighet til Deg i Den Hellige Ånd. Jeg tørster etter Deg, og søker Deg i tårer."

Ber du dine venner be en slik bønn for deg?