torsdag, november 26, 2009

I stillheten

Joyce Huggett har betydd mye for mitt åndelige liv. Jeg leste tidlig en bok av henne, "Listning to God", og den skapte lengsel etter Guds vennskap. I går leste jeg denne lille betraktningen av henne, som jeg gjerne vil dele med deg. Ta deg tid til å lese Salme 63,1-8, som er selve utgangspunktet for det hun skriver:

Så ofte jeg kunne, pleide jeg å dra til klostret på St. Bernhards-fjellet for å be. Noen ganger kunne jeg være der bare noen timer. Andre ganger kunne jeg bli der en hel dag. En sjelden gang fikk jeg med meg en retreat på halvannet døgn. Hva var det som fikk jeg til å dra dit? For ikke lenge siden var jeg der igjen, og da klarte jeg å sette ord på den kraften som finnes der. Det hadde vært hasardiøse forhold underveis, med tilsnødde veier og hvirvlende snøstorm; et sted langs veien hadde bilen min sklidd inn i en annen, større bil. Omsider parkerte jeg utenfor klostrets gjestehus, vaklet gjennom ankeldyp snø og løftet haspen av døren til kapellet, og da merket jeg hvordan sjelen min ble fylt med fred.

Kapellet er mettet av bønn, og stillheten der inne sèg langsomt inn i meg. Et øyeblikk etter lå jeg på kne. Jeg la merke til omgivelsene - lukt av møbelpuss, lyden av munkene som subbet inn i korbenkene og vinden som ulte rundt bygningen. Det beste av alt var likevel kjærligheten som dro meg som en magnet; Guds kjærlighet. Opplevelsen av Guds kjærlighet og nærvær var så sterk at den utslettet alle minnene om den vanskelige kjøreturen. Denne kjærligheten ropte på et svar fra meg. Mens munkene tilba Gud, åpnet jeg hver celle og fiber i mitt vesen, som en svamp som har ligget hard og inntørket, mot denne varmen og kjærligheten som strålte fra den levende Gud og kalte på meg.

'Slik har det alltid vært,' tenkte jeg. 'Her kaller Herren meg bort fra min selvopptatthet og travelhet, slik at jeg kan konsentrere meg om Ham og bare Ham. Her rører Han ved meg, ved det innerste i meg gjennom den inntrengende musikken. Han rører meg når jeg ser på korset, Han rører meg gjennom den mektige atmosfæren, mettet av bønn, og gjennom det blafrende lyset som på en eller annen måte roer mitt plagede hjerte.'

Jeg pleide å bli igjen i kapellet når munkene gikk, og det gjorde jeg denne gangen også. Jeg merket at alt i meg - kropp, sjel og ånd - var åpnet og mottagelig for det guddommelige nærvær. Jeg hadde ikke gjort noe som helst for å forberede meg på at dette kunne skje, det var Guds verk. Han sendte en stråle av sin kjærlighet ned over meg slik at jeg kunne føle den. Deler av meg, som vanligvis pleide å være lukket, åpnet seg. Jeg var vel omtrent som en vannlilje som åpnet seg i varmt, deilig solskinn, men som lukker kronbladene når skyer og regn stenger solen ute.

Det jeg hørte mens jeg satt slik og lyttet, var mer enn en stemme, det var et nærvær. Ja, jeg hørte Herren si navnet mitt. Men jeg 'hørte' også hvor øm Han er. Jeg suget til meg kjærligheten Hans som en svamp. Jeg lyttet på et plan som ligger dypere enn ordene. Noen ganger var det som om Jesus selv stod foran meg, ved siden av meg eller over meg. Jeg ble overveldet over å møte Ham slik. Var det på grunn av det som strålte ut fra Ham? Var det ømhet i blikket Hans? Eller var det rett og slett det at Han så på meg? Den eneste måten jeg kan forklare det på, er at det var som å møte et menneske man elsker uendelig høyt. Hjertet brenner av ren og skjær glede over å være nær den elskede, øynene glitrer eller blir fulle av tårer skapt av varme og dype følelser, selv om den elskede ikke sier noe. Ord er oveflødige. De kan til og med ødelegge øyeblikket, for de kan gjøre kjærligheten blass og banal. Ingenting må få ødelegge gleden over dette møtet, som uansett oppleves altfor kort. De elskede er tilfreds med rett og slett 'å være' i hverandres nærhet. Stillheten er mettet med varm kontakt.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar