Jeg elsker å lese Salmenes Bok, og det av forskjellige årsaker. En er det ærlige språket. Salmene er hellig skrift, men salmene speiler også det hverdagslige og deriblant fortvilelsen. Vi må vokte oss for å gjøre bønn til et eksklusivt og formt språk, fjernt fra vår livserfaring.
Salmene er fulle av spørsmål - av både det jordbundne og det himmelske. Av klagerop.
I bønnen bør vi inkludere alle bekymringene våre, våre mange anliggender, tankene våre, ideene - og gjøre dem til bønn. Joda, det man bli en ganske rotete bønn, men Gud er ikke slik at Han venter på at vi skal få orden på alle ordene og tankene våre før vi presenterer dem for Ham. Han hører det minste fortvilte rop. Det er godt å vite, synes jeg, i dager med mørke og fortvilelse.
Jeg husker de første bønnemøtene jeg var med på. Hvor opphengt jeg var etter å be så andre skulle synes jeg var flink til å be. Jeg var så redd for å si noe dumt, noe andre ville le av. Så hørte jeg på de andres bønner, og synes det ba så fint, og så ble jeg fortvilet fordi jeg ikke klarte å finne slike ord. Ikke kjente jeg til slike ord heller, for den saks skyld.
Jeg tror Gud så meg og smilte.
Det var jo ikke de rundt meg jeg skulle imponere, men jeg skulle snakke med min himmelske Far.
Vi er nok mange som har hatt slike opplevingar. Det er så fortvila at ein skal sitte og tenke på kva dei andre tenker, når ein skal snakke med sin eigen Far.
SvarSlettTenk viss det hadde vore slik når vi skulle snakke med vår jordiske far! Eg behøver ikkje å leite etter dei rette og fine orda, eg seier det eg har på hjartet.
Eg elskar Salmane! Der finst tankar som passar til dei fleste følelsane og sinnsstemningane eg er innom.