Om å reise eller bli værende

Da jeg vokste opp var det en begivenhet at noen reiste til Sverige. Og hadde du beveget deg utenfor nabolandets grenser, ja da snakket vi om eksotiske reiser som få var forunt. I dag er det ikke eksotisk om vi ikke snakker om land i Sør-Amerika, hvor du har delt kår med en eller annen nærmest ukjent indianerstamme, eller vært på hvalsafari i Sørishavet.

I jula har jeg lest om en som ikke reiste noe sted, men som likevel levde et rikt og ikke minst svært fruktbart og innflytelsesrikt liv: Bede, en monk som levde i årene 673-735, altså den tidlige middelalder. De reiste den gangen også, men ikke Bede. Han forble på sitt hjemsted. Det er svært lite sannsynlig at Bede noensinne reiste ut over grensene for sitt kjære Northumbria, som ligger i den nordlige delen av England. Han levde et stille og kontemplativt liv. Tiden ellers tilbrakte han til å skrive, oversette, studere og reflektere. Og fikk gjort mer og av langt større betydning enn de fleste som lever i dag.

Han var født ved siden av et kloster, St.Peter's at Monkwearmouth, - du ser nåværende klosterkirke på bildet som følger denne artikkelen. Det var ikke uvanlig for barn på den tiden å bli oppdratt i en religiøs institusjon, slik også med Bede. Klosterets grunnlegger, Benedict Biscop, fikk ansvaret for Bede da denne var syv år gammel. I 682 ble et nytt kloster bygget i nærheten av et sted som heter Jarrow, og to år senere ble Bede overflyttet til dette klostret. Her lærte han gresk og latin, og litt hebraisk. Og det var her Bede fremfor alt studerte Bibelen. 19 år gammel blir han ordinert til diakon. Prest ble han da han rundet 30.

Bede levde et langt liv; de fleste vil kanskje hevde et liv uten de store begivenheter, men det forholdt seg ikke slik. For Bede levde et rikt indre liv. Hans sinn ble befolket av alle de store helter og helgener fra hans egen samtid og av legendene. Bede tilbrakte bokstavelig talt hele livet sitt et eneste sted: St. Paul, hvor han studerte, tenkte, skrev og til slutt døde.

Blant hans mange verk er Bede's Lives of the Abbots og, hans mest berømte, History of the English Church and People. Dette er en mesterlig dokumentasjon om hvordan den kristne tro kom til De Britiske øyer og hvor en kan lese historiene om de første helgener og misjonærer.

Jeg gikk og tenkte på Bede i går, og sammenlignet ham med dagens rotløse mennesker. Dagens mennesker må bryte opp, det må skje noe hele tiden, ferier må være opplevelsesferier, og vi må reise langt, ja lengre enn langt. Lengre enn naboen har vært.

Bede ble. Rotfast. Han levde i landskapet hvor han ble født, men reiste i sin indre verden. Og fikk utrettet mer enn de som har vært en snartur på Papa NyGuinea. Hva ville skje om du slo røtter?