torsdag, januar 21, 2010

485 år siden den anabaptistiske bevegelsen ble født


På dagen i dag er det nøyaktig 485 år siden den anabaptistiske bevegelsen ble født. Det skjedde i Zürich 21. januar 1525. Dette er også det første bevis vi har på en nytestamentlig dåpspraksis siden det tredje århundre. Frem til det tredje århundre praktiserte man dåp på bekjennelse av tro. Å døpe barn kjenner man ikke til før man begynner å praktisere dette i Nord-Afrika i det tredje århundre. Tertullian omtaler dette i et av sine skrifter, og uttrykker da sin misnøye med den nye praksisen. Det har sikkert vært praktisert dåp på bekjennelse av tro også etter det tredje århundre og frem til 21. januar 1525, men vi har ikke noe skriftlig materiale som sier så. Denne dagen er også den første spede begynnelsen på restaureringen av den nytestamentlige forsamlingen. Så det er mange gode grunner for å feire 21. februar!

Anabaptismen kalles gjerne reformasjonens tredje gren - de to andre er den lutherske og den reformerte. Den omtales også som den radikale reformasjonen. Anabaptistene så ikke på seg selv som protestanter. Protestantismen var altfor bundet opp til statsmakten, slik de så den. Anabaptistene var datidens radikale Jesus- og husmenighetsbevegelse.

En av de sentrale skikkelsene i den gryende radikale bevegelsen var Conrad Grebel (se maleriet). Han var 27 år gammel, utdannet ved universitetene i Basel, Wien og Paris. Økonomiske problemer førte til at han vendte hjem til Zürich i 1520. Her kom han i nær kontakt med kretsen rundt reformatoren Zwingli, og dennes program for å reformere kirken i Zürich. Kretsen rundt Ulrich Zwingli kom sammen for å studere Bibelen på grunnspråket. Zwinglis innflytelse og Grebels egen bibellesning førte til at Conrad Grebel ble en hengitt kristen. Det skjedde i 1522. I februar samme år giftet han seg.

Ulrich Zwingli gjennomførte sine endringer sakte, men sikkert. Det skjedde i forståelse med byrådet i Zürich. Men enkelte i kretsen rundt reformatoren synes det gikk for sakte, og ikke radikalt nok. En konflikt brøt ut, og i oktober 1523 ble den mer intens og tydeligere. Da begynte Conrad Grebel og noen til, å komme sammen, for å studere Bibelen, be og samtale. De leste bøker av andre reformatorer, og i denne gruppen begynte en overbevisning å ta form. En overbevisning som skulle forme hele den gryende anabaptistiske bevegelsen.

Dette gjaldt blant annet synet på dåpen og den kristne forsamlingen. De forkastet barnedåpen, og mente at kun de som hadde tatt imot Jesus som sin Frelser og Herre kunne døpes på bekjennelse av sin tro. Og man ville se en forsamling bygget på Guds ord og gjensidig fostring, en forsamling bygget etter nytestamentlig mønster. De betonet også viktigheten av at en levende tro ville lede til et liv i kjærlighet og etterfølgelse. Nattverden så de som et enkelt fellesskapsmåltid til minne om Kristus, de tok avstand fra bruk av våpen, vold og krig og de var beredt til å lide for sin tro.

Høsten 1524 blir dåpsspørsmålet sentralt i konflikten mellom Zwingli og byrådet i Zürich. Familien Grebel - som da var blitt foreldre, og flere andre i samme situasjon, vegret seg for å døpe sine spebarn. 17. januar 1525 ble det holdt en offentlig debatt om dåpen. På dette møtet talte Conrad Grebel og gruppen rundt ham mot barnedåpen og for troendes dåp.

Dagen etter gav Byrådet i Zürich beskjed om at alle familier med barn som ikke var døpt hadde en uke på seg til å få dette utført. De som vegret seg for å gjøre dette skulle bortvises fra byen og distriktet. Grebel og vennene fikk også beskjed om at de ikke fikk lov til å møtes mer, og Grebel fikk forbud mot å tale om dåpen.

På kvelden 21. januar 1525 kom de likevel sammen. De var 15 menn og kvinner. De kom sammen hos en annen i gruppen, nemlig Felix Mantz, som også skulle bli sentral i denne bevegelsen. Med stor beven besluttet de å ta det avgjørende steget. En mann ved navn George Blaurock ber så Conrad Grebel om å døpe seg. Etter at Blaurock var døpt, døpte så han de andre på bekjennelse av deres tro på Jesus Kristus.

Der og da fødtes den anabaptistiske bevegelsen, som fra samme øyeblikk måtte gå under jorden. Bevegelsen møtte stor motstand, tusenvis ble fengslet, torturert, hengt, brent, druknet. Barn, kvinner og menn led de forferdeligste smerter. De ble forfulgt av Romerkirken, lutheranere og reformerte like til døden. Mange av de som ble døpt i huset til Felix Mantz døde en grusom død få år etter. Grebel døde av sykdom sommeren 1526 som følgende av en hard fengselsstraff, bare 28 år gammel. Mantz og Blaurock ble henrettet.

Men anabaptistene overlevde, og det finnes grupper av disse troende den dag i dag mange steder i verden. I dag takker jeg Herren for at det fantes uredde, djerve menn og kvinner som koste hva det koste ville fulgte Herren Jesus, selv inn i døden.

1 kommentar:

  1. Det er et svært viktig tema du her omtaler og underbygger med fakta.
    På grunn av manglende vilje til å holde seg til historiske fakta, har både lutheranere og katolikker utviklet en ubibelsk dåps-praksis.
    Med min interresse for kirke- historikk har jeg blant annet studert" Didache",som også omtales som skriftene fra: De Apostoliske Fedre.Dette er skrifter som går helt tilbake til old-kirken.I denne sammenheng viser jeg til kapittel 7 som omtaler de første kristnes dåpspraksis.Denne old-kirkelige praksisen viser tydelig at det kun var troens dåp som ble praktisert i de ny-testamentlige menighetene.

    SvarSlett