Noen ord fra Johannes Chrysostomos møtte meg i dag tidlig, og jeg deler dem gjerne med bloggens lesere. Han skriver dette om bønnen:"Med bønn forstår jeg det som flyter fra hjertets djup, ikke det som er i munnen. På samme måte som trær med djupe røtter ikke blir knekt eller rykkes opp av stormen, slik er det med bønner som er fast rotede: de stiger fra hjertet til himmelen i trygghet, de lar seg ikke hindres av tankenes påfunn. Det er derfor som salmisten sier: "Fra dypet roper jeg på Deg, Herre." (Salme 130,1)"
For egen regning legger jeg til: Det er viktig å få med seg hjertet når man ber. Hvis ikke blir det hele bare et ordgyteri. Vi skal utøse vårt hjerte til Herren, men vi skal ikke imponere Ham med våre bønner! Det klarer vi likevel ikke. Han kjenner oss, og vet hva som bor i djupet av oss.
Derfor trenger vi tid når vi ber. Som når vi snakker til den vi elsker. Det kan derfor være klokt å være sparsom med sine ord, når man trer fram for Den Hellige.
Takk Bjørn Olav!
SvarSlettDette fryder Jesus mere en noe å høre. Det vet jeg for Han lever å ånder i disse balsam bønnene som er som velduft for herren.
Vi må jage etter å lengte så hjertet strekker seg opp i himmelen til disse Hellige som ber natt og dag framfor Guds ansikt.
Disse ord du skriver om her vekker gråten over hvor høy kjærlighet Gud som har sin lengten etter vår lensel etter å dele Hans kjærlighet til det Hen har skapt.
Med bønn forstår jeg det som flyter fra hjertets djup, ikke det som er i munnen. På samme måte som trær med djupe røtter ikke blir knekt eller rykkes opp av stormen, slik er det med bønner som er fast rotede: de stiger fra hjertet til himmelen i trygghet, de lar seg ikke hindres av tankenes påfunn. Det er derfor som salmisten sier: "Fra dypet roper jeg på Deg, Herre." (Salme 130,1)"
broderlig i kristus