Origenes (185-254) var en av sin tids viktigste teologer, en briliant tenker med sinnet hengitt til Gud. Også Origenes omtaler spørsmålet om kristen tro er forenelig med militærtjeneste. Lik Tertullian og Hippolyt, som jeg har skrevet om i de to foregående artikler, trekker han samme slutning som dem: det er uforenelig. Det ble rettet innvendinger mot hans syn fra en person ved navn Kelos, som henviste til Moses. I Det gamle testamente tillot og påbød Gud krig i visse tilfeller. Til dette svarer Origenes at vi ikke lenger er under den statsdannelsen som Moses representerte. I evangeliets tid er krig og krigsdeltagelse umulig. De kristne kan bare føre krig med sine bønner:
"Det er ingen som kjemper bedre for keiseren enn vi. Vi drar riktignok ikke i felten med ham, heller ikke dersom han forlanger det, men vi kjemper for ham i det vi danner vår egen hær, ved våre bønner til Gud." (Contra Celum VII, 26)
En annen som er like avvisende til militær- og krigstjeneste er Cyprian (210-258), som bare noen år etter sin omvendelse ble biskop eller tilsynsmann i Kartago. I skriftet Ad Donatum bruker han ironien for å understreke sitt poeng:
"Verden drypper av blod som blir utgytt gjensidig. Når enkeltpersoner begår drap, er det en forbrytelse; dyd kalles det når det utføres på samfunnets vegne."
I et skrift fra den tidsepoken vi her snakker om, Acta Maximilianus, får vi ta del i det vi kan kalle en sesjon i år 295 e.Kr. Soldatsønnen Maximilianus nekter å oppgi sitt navn. Begrunnelsen er at han er en kristen, og så sier han:
"Jeg har ikke lov å gjøre militærtjeneste, for jeg er en kristen."
Det er interessant å se at stemmene fra den første kristne tiden er samstemte. For urkirkens medlemmer var det helt utenkelig å gjøre militærtjeneste, ingen av dem som gjorde det kunne ta del i menighetens liv og dermed i nattverden.
Hvorfor er det annerledes i dag? Når dette var utenkelig for de første kristne, hvorfor er det ingen problemer for enkelte at kristne tar del i militærtjeneste i dag? Hva er forandret?
Det er først ved kirkemøtet i Arlles i 314 at man endrer praksis for dette. Altså etter at keiser Konstantin gjør kristendommen til Romerrikets offisielle religion. Der heter det: "Om dem som kaster fra seg sine våpen i fredstid, ble det besluttet at de skulle utelukkes fra nattverden." Altså det stikk motsatte av det som hadde vært praksis frem til nå. Dette var en konsekvens av at stat og kirke nå var ett, og keiser Konstantin var kirkens høyeste beskytter. Et ikke uvesentlig poeng.
(fortsettes)
Kom til å tenke på noe jeg leste i unge år av det Aril Edvardsen skrev, når jeg leser dette historiske og gode innlegget mot at kristne ikke skal bære våpen.
SvarSlettAril Edvardsen valgte siviltjeneste, for han ville ikke skyte noen i fortapelsen. Hans kall var å berge folk for evigheten.
Takk Leins, det er et veldig godt poeng!
SvarSlettBlander meg litt inn i samtalene om dette viktige temaet. Synes egentlig det er rart at det omtrent bare er pasifistiske innlegg.
SvarSlettDet er vanskelig å sammenligne romerrikets voldelige keiserdømme med dagens demokrati!!! Vi lever jo i et samfunn hvor vi på en helt anne måte må ta ansvar for det som hele samfunnet gjør.
Leins forsvarer den konsekvente pasifismen. Hva om man går på byen med sin søster, blir angrepet av en ond voldteksforbryter. Skal man ikke da forsvare sin søster. Eller kanskje stå og se på at ens søster blir drept?? Vi lever i en ond verden, og mange ganger er det ikke lett å se hva som er rett oppførsel, men noen ganger tror jeg det er rett å ta til vold! De som representerer samfunnet (politi, dommere osv.) kan jo ikke oppføre seg som "kristne", med å tilgi alt galt osv. Vi forventer jo at forbrytere skal straffes, og denne jobben må jo vi kristne ta del i og, må vi ikke.? Kan ikke kristne ha slike yrker??? (politi, dommere, fengselsvoktere osv.)
Å sammenligne oldtidas grusomme voldssamfunn med vårt, går ikke. Ingen kristne vil jo forsvare en slik vold som det romerske riket var basert på, og selvfølgelig måtte kristne "melde seg ut av dette"
Men vårt militærvesen heter jo "forsvar" og det å forsvare seg er jo noe helt annet enn den romerske krigsmaskin!! Å overføre Jesus sine ord om å vende det andre kinnet til, går jo ikke for et samfunn, samfunnet må straffe det onde, som Paulus sier. Og det er vel feigt å bare la de ikkekristne ta del i denne "avstraffelsen", er det ikke???
Det gamle Credo forlag gav ut et interessant hefte om militærtjeneste og militærnekting: Det heter "Kjære Trond", og er en brevveksling mellom to med ulikt syn. Men det sikkert vanskelig å få tak i idag.
Men det er et vanskelig tema. Å melde seg helt ut av samfunnet slik som Jehovas vitner gjør (for ikke å ha noe med ugudeligheten å gjøre)kan jo ikke være rett.
Selv har jeg fullført vanlig militærtjeneste. Senere kom jeg til at dette var galt, og måtte inn til siviltjeneste. Og så gikk livet, jeg fikk ektefelle og barn, og da ble synspunktene forandra igjen, så nå er jeg for å forsvare meg og min familie mot det onde!!!
Ikke lette spørsmål !!!!
Men ville skrive litt ettersom det bare er Petter som har skrevet om noe annet en konsekvent pasifisme.
Mange hilsener fra otto