I fire artikler har jeg dokumentert hvordan de første kristne så på det å avtjene militærtjeneste. Fra aposteltiden og helt frem til keiser Konstantin (bildet) gjør den kristne tro til Romerrikets religion, og knytter stat og kirke sammen, er samtlige kilder entydig avvisende. Det å være en kristen er uforelig med det å være militær eller gå i krig.Forandringen kommer altså - som med så mye annet - med keiser Konstantin. I den forrige artikkelen skrev jeg om kirkemøtet i Arles, som stikk i mot det som hadde vært gjeldende frem til nå, sier at "de som kaster fra seg sine våpen i fredstid, skal utelukkes fra nattverden." Frem til dette kirkemøtet var det motsatt. Ingen som inngikk i Romerrikets hær kunne delta i nattverden. De ble utelukket fra menigheten.
Overraskende for enkelte er kanskje det faktum at Athanasios (295-373), sekretær for sin biskop og deltager på det første kirkemøtet i Nikea i 325, senere biskop i Aleksandria og som stod på barrikadene under den arianske striden, nærmest uten reservasjoner sanksjonerer krigsdeltagelse. Han skriver:
".... det er forbudt å drepe, men i kriger er det å slå ihjel sine motstandere både lovlig og rosverdig." (Brev XXVI, 174 B)
Det er interessant å merke seg at Athanasius mener det motsatte av Cyprian, som jeg har sitert i en av de andre artiklene.
Fra og med keiser Konstantin ender altså kirken synet på deltagelse i krig og forsvar. Er det bare en tilfeldighet. Frem til keiser Konstantin hadde Kristi forsamling opplevd ulike perioder med hard forfølgelse, og det var et tydelig skille mellom stat og kirke. Med keiser Konstantin endres dette. Nå er det plutselig mulig at stat og kirke kan gå sammen, og det er helt greit at kristne tar våpen i bruk for å forsvare det riket som hadde vært de som forfulgte de kristne. Farger dette Athanasios så mye at han ikke ser at han endrer den apostoliske praksisen?
Ikke et eneste sted i Apostlenes gjerninger eller i brevene ser vi at de kristne gjør opprør mot Romerriket, eller tar våpen i bruk når romerske soldater kommer for å arrestere og drepe dem. Fra keiser Kontantins dager endres dette.
(fortsettes)
"I Cæsarea bodde en mann ved navn Kornelius, som var offiser ved Den italiske bataljon. 2 Han var en from mann, og både han og hele hans hus hørte til dem som fryktet Gud. Han ga ofte gaver til de fattige blant jødene, og ba stadig til Gud."
SvarSlettIkke at jeg er noen bibellærer eller er uenig i det du skriver, men jeg tenker på Kornelius hvordan han ble velsignet selv om han var offiser i den italiske bataljon. Også offiseren i Kapernaum som brukte den militære sammenligningen som gjorde at Jesus helbredet hans tjener. Har du noen tanker om dette ?
Det er sterkt å lese at Gud møter disse romerske soldatene.
SvarSlettSlik jeg ser det - med det samlede skriftlige materialet vi har fra den første kristne tiden - så er det lite trolig at disse fortsatte med å være en del av det romerske maktapparatet. I hvert fall hva Kornelius angår. Vi vet jo ikke så mye mer om offiseren i Kapernaum enn at Jesus helbreder hans tjener. Om denne romerske offiseren ble en Jesusetterfølger sier ikke Skriften noe om.
Å bli medlem av den første kristne forsamlingen var noe som kostet. Ikke i form av penger, men etterfølgelsen av Jesus fikk konsekvenser - også på det praktiske plan. Som det faktum at det var visse yrker man ikke kunne ha. Som det å være soldat.