lørdag, januar 02, 2010

Kristus grep meg


På årets første dag leste jeg en tekst skrevet av Peter Halldorf (bildet) som jeg fant jeg gjerne ville oversette. Den har noe viktig å si oss alle.

En av det forrige århundres mest utfordrende åndelige skikkelser var franske Simone Weil. Om sin vei til tro skiver hun i sin selvbiografi: 'Jeg har ikke en eneste gang i mitt liv søkt Gud.' I neste setning utbryter hun: 'Kristus steg ned og grep meg!'

I all tale om "å søke" får vi det i blant til å høres ut som om alt avhenger av oss: min iver, min søken, min beslutsomhet, mine bønner, min tro... Det er kanskje ikke så underlig om man etter å ha forsøkt lenge kjenner seg en anelse matt, på grensen til å oppgi: 'Jeg klarer nok ikke å tro tilstrekkelig.'

Det finnes en side av evangeliet som vi aldri må glemme: Gud er den største søkeren. Han søker oss uendelig mer intensivt enn vi noensinne søker Ham. Jesus ber for oss med langt større iver enn vi noensinne ber for oss selv. Til Peter sier Han: "Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte." (Luk 22,32)

Når Jesus på korset roper ut sin tørst - 'Jeg tørster' - er det et rop på mennesket: Jesus dør fordi Gud tørster uendelig mer etter vårt vennskap enn vi tørster etter Ham.

Våger vi tro dette? Det er ikke jeg som velger veien, det er veien som velger meg. Det er ikke jeg som finner troen, det er troen som finner meg.

Troen som gave er støtende for tanken. Derfor må tanken stige ned i hjertet, der alt får sin forklaring. Der troen fødes, bortenfor alle krav om bevis og bekreftelser, bortenfor alt strev som 'setter kjøtt til arm'. Med Jesu ord: "Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere. (Joh 15,16) Eller med Paulus, urteologen, når han er som djervest: "Så kommer det altså ikke an på den som vil eller anstrenger seg, men på Gud som viser godhet." (Rom 9,16)

Som så mye annet i vår kultur har troen en tendens til å bli et eget prosjekt. Det avhenger av meg, på min evne til å tro. Troen blir et religiøst babelbygg, en åndelig klatring mot himmelske høyder. I bibeltekstene den fjerde søndagen i Trettendedagstiden har troen sin begynnelse i menneskets hjelpeløshet. Vårt intet. Men evangeliets opp og nedvendte logikk - "når jeg er svak, da er jeg sterk" (2.Kor 12,10) - er vanskelig å ta på alvor i eget liv. Vi priser dem som med leppene demonstrerer tro. Jesus priser dem som kjennes ved sin fattigdom. "Hjelp min vantro." (Mark 9,24)

(Teksten er hentet fra boken "Som brann där en eld/Artos 2004)

1 kommentar:

  1. Anonym6:16 p.m.

    Det enkleste er det vanskeligste.
    Ja det hele er å tillate Jesus å virke i oss uten våre tanker og begrensninger.
    Men beklageligvis er dett ett arbeide for dem fleste så stort at dem lar hode styre det hele.
    Det krever mye å slippe Jesus helt til uten å holde på stenhjerte som vil fordømmme å si at en kristen sekt har sannheten totalt.
    Det er bare Faderen o Jesus som kan vise den totale sannheten for dem få som orker å overgi seg til Jesus ubetinget uten et tonn med tros kjød på lasset.

    Nei be og bli fylt så kan man være levende lys.Nærmere Gud kan man ikke komme på jorden.Men få er dem som gir sitt fullle liv til Gud hver dag uten å hold i noen trosbøye men godta at Jesus velger oss som vil leve i han og bli som han .
    I Kristus

    SvarSlett