søndag, januar 10, 2010

Å vandre med Herren, del 1

Jeg er blitt så glad i ordet "vandre". Vi møter det flere steder i Bibelen. Når apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Efesos, skriver han: "Bli derfor Guds etterfølgere, som Hans kjære barn. Og vandre i kjærlighet, slik også Kristus elsket oss og ga seg selv for oss, en offergave og et blodig offer for Gud, som en velbehagelig duft."

Vandre er noe helt annet enn å skynde seg, eller "stresse av gårde", som vi gjerne sier det her hvor jeg bor. Når man vandrer har man tid, man kan stanse opp, reflektere, nyte en utsikt, et tre. Man går i et tempo som passer ens sjel, og kropp. Jeg tenker ofte på det inderlige fellesskapet Adam og Eva hadde med Gud, og om Gud selv heter det jo: "Og de hørte Gud Herren som vandret i hagen da dagen var blitt sval..." (1.Mos 3,8. Norsk Bibel 1988) Fantastisk! En vandrende Gud i ettermiddagens svalhet. Vakkert!

De første menneskene forstod betydningen av vandringen. "Noah vandret med Gud," leser vi i 1.Mos 6,9. Det samme gjorde Enok: "Enok vandret med Gud, og så ble han borte, for Gud hentet ham." (1.Mos 5,24) Det samme gjorde Abraham og Isak.

I 5.Mos 10,12-13 leser vi:

"Og nå, Israel, hva ber Herren din Gud deg om, uten dette at du frykter Herren din Gud, vandrer på alle Hans veier og elsker Ham, at du tjener Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel, så du holder Herrens bud og Hans lover, som jeg befaler deg i dag, til det gode for deg."

Vi finner det samme hos apostelen Paulus:

"For vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus, til gode gjerninger, som Gud har gjort ferdige på forhånd, for at vi skulle vandre i dem." (Ef 2,10)

Ordet "vandre" er i Bibelen brukt både billedlig og bokstavelig. Vi skal se litt nærmere på dette i artikler som kommer.

(fortsettes)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar