Å vandre med Herren, del 2

Vi studerer begrepet "vandre", og da i betydningen "vandre med Gud", for tiden. I den første artikkelen så vi at det er noe ganske annet enn å skynde seg, eller "stresse av gårde". Det handler derimot om en tilstand hvor en er lyttende, iaktagende, ja - jeg vil si at det handler om å sanse. Om vi skynder oss av gårde, mister vi mye underveis. Vandrer vi, ja da har vi tid til å stanse opp.

Det finnes to veldig interessante ord i denne sammenhengen, som vi gjør vel i å dvelde ved. Det ene er Salme 46,11. Dette verset er litt ulikt oversatt i de bibeloversettelsene vi har på norsk, men i den jeg bruker mest, heter det: "Fall til ro og kjenn at Jeg er Gud!" I Norsk Bibel 88 er det oversatt slik: "Hold opp, og kjenn at jeg er Gud."

Dette er et godt råd. Vi trenger ofte og oftere enn vi tror å stanse opp. Da hender det vi må "holde opp" med ting, slippe taket, stanse helt opp og falle til ro.

Det andre verset jeg tenker på er Salme 34,9:

"Smak og se at Herren er god."

Det er et forunderlig ord. Hvordan smaker vi Gud? Det ordet sier er det samme som Salme 46,11. Når man smaker på noe sluker man det ikke. Da går man jo glipp av smaken. Spiser man et godt måltid mat, tar man seg tid.

Skal vi lære Den evige å kjenne, Den Hellige Gud, må vi bruke tid på å bli kjent med Ham.

En mann jeg kjente - han er død nå - lekte foran Herrens ansikt. Ja, jeg vil beskrive hans bønn på den måten. Ikke de at det ikke var alvorsstunder enkelte ganger. Det var det. Men Ole Petter kjente Gud på en måte som få andre. Han vandret med Gud. Og når han bad lekte han foran Herrens ansikt. Han var som barnet som krabbet opp på pappas fang, og satt der og fortalte Pappa hva han tenkte, følte, trodde og ønsket at Pappa skulle gjøre. Å, om jeg kunne lære mer hva dette virkelig innebærer.

(fortsetter)