Koinonia og våre skrøpeligheter

Jeg vet om noen vakre ord: inkarnasjonen, er et av dem. Et annet er dette: koinonia.

Ordet brukt ca 20 ganger i Det nye testamente, f.eks i Ap.gj 2,42: "Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved ... samfunnet." Ordet betyr altså samfunn, fellesskap, dele, kanskje skulle vi kunne si: delt liv.

Det er noe dyrebart.

"Se hvor godt og herlig det er for brødre å bo sammen i enhet. Det er som den kostbare oljen på hodet, som renner ned i skjegget, Arons skjegg, og renner ned på sømmen av hans kjortler. Det er som duggen på Hermon, som faller på Sions berg. For der har Herren tilsagt velsignelsen, livet til evig tid." (Salme 133)

Jeg har tenkt på hvilken gave den enkelte av oss er. Også i vår sårbarhet.

I dag har jeg lest om en for meg hittil ukjent kvinne, Marthe Robin. Født i 1902. I 1918 rammes hun av en sykdom som forverrer seg med årene, og hun blir for det meste sengeliggende. I 1927 er hun fullstendig paralysert. Året etter snur det hele. Ikke slik å forstå at hun blir frisk, men hun får møte Jesus. Gjennom årenes løp fordjupes denne relasjonen i bønn, og mennesker begynner å oppsøke henne. Sykerommet forvandles til et bønnerom, hvor mange opplever Guds nærhet på en helt spesiell måte.

Når Marthe Robin dør, i 1981, følger 7000 mennesker henne til graven.

Marthe Robins gave var hennes sønderbrutte liv. Delt med andre. Det bar rik frukt.

Hvordan kan våre liv bli en gave for andre? Ved å dele det. Noen ganger skjer det ved å dele det bit for bit. For vi er alle brudte mennesker, på en eller annen måte. Fellesskap oppnår vi ved å dele vårt liv.

Om apostelen Paulus heter det, mot slutten av hans liv: "For jeg blir allerede utøst som et drikkoffer, og tiden for min avreise er nær." (2.Tim 4,6)

Slik kan man også se sitt liv, selv når det oppleves fragmentert og knuselig.