Svenskættet baptistpastor opplevde store vekkelser i Russland, del 3

Familien Peysti led forferdelig i tiden de oppholdt seg i Petrograd (St.Petersburg), men midt oppe i alle disse lidelsene så de mange mennesker komme til tro. Martha Ivanovna forteller at Nikolaj talte til store ansamlinger av mennesker, ofte på gatene.

Etter noen måneder i Petrograd bestemmer den lille familien seg for å reise lenger inn i Russland. Det var en svært farefull ferd, med mange utfordringer og vanskeligheter. Båten de seilte med i Volga-distriktet ble stanset av de røde. Passasjerene fikk beskjed om enten å gå i land, eller reise tilbake. Familien Peysti bestemte seg for å gå i land. Det var verken noen havn der, eller noen landsby i nærheten, og de tre ble bare satt i land på stranden alene. Martha Ivanonva husker at det regnet og var veldig kaldt. Hun satte seg på en stein, pakket klærne godt rundt babyen og begynte å be: "Herre, hvorfor har du sendt oss hit?" Hun gråt bittert, og Nikolaj klarte ikke å høre på hennes og babyens hjerteskjærende gråt. Han gikk derfor fra dem et stykke, knelte ned og ba:

"Herre, det er Du som har kalt meg til Russland, slik at jeg skulle forkynne evangeliet og du har gitt løfter i Ditt ord om at du skal ta deg av dine barn. Nå ser du oss her i ødemarken, vi er i ferd med å dø av sult. Jeg bønnfaller deg: send mat, slik du sendte mat til Elia - du kan sende en engel eller en ravn, som kan bringe maten til oss."

Når Nikolaj løfter hodet ser han en skikkelse et godt stykke unna komme mot ham. Nikolaj kunne ikke si om det var en mann eller en kvinne. Denne skikkelsen gir ham en pakke, i det vedkommende sier: Jeg vet du ser etter mat til barnet." Så forlater skikkelsen Nikolaj. Han går tilbake til Martha og barnet. De er redde for å åpne pakken, da de tror dette er en gave sendt fra himmelen gjennom en engel. Når de tar mot til seg og åpner pakken inneholder den varm Semolina. (Jeg har ikke funnet ut hva dette er, men sannsynligvis en russisk rett).

Etter en tid når de frem til Samara, hvor de stanser en kort tid. Her blir Maria født, deres andre barn. De reiser videre, til Irkutsk i Sibir. Her dør Alice, deres første datter, svak som hun var av sult. Etter å ha begravd henne, reiser familien videre, og i 1918 når de Primorye regionen. I baptistkirken i Nikoolsk-Ussiri er det at Nikolaj blir pastor, og en rik tid begynner for menigheten og for dem.

Denne menigheten var grunnlagt i 1912, og i 1915 i følge det hemmelige politiets egne opplysninger, besto den av 25 medlemmer. Etter at familien Peysti kommer bryter det ut en stor vekkelse, og hundrevis av russere kommer til tro i hele dette distriktet. Ved begynnelsen av 1924 var det 30-35 menigheter grunnlagt, med nærmere 1200 medlemmer tilsammen. Overalt hungret folk etter å høre Guds ord, og de flokket seg rundt Nikolaj Peysti for å lytte til hans forkynnelse.

Bildet som følger denne artikkelen er hentet fra en artikkel i et kristent blad fra 1921 og viser Nikolaj Peysti og noen av hans nærmeste medarbeidere.

(fortsettes)